Innhold
Reinens naturlige liv
Tamrein
Kritikk av reindrift
Dyrevernalliansens arbeid
Kilder
Reinens naturlige liv
Den norske villreinen, som nå er begrenset til fjellområdene i Sør-Norge, tilhører en art av tundrareinen. [2,3] Svalbardreinen er en annen art av tundrareinen. [4] De fleste villreinstammene i Norge har innslag av tamrein. [2]
|
Antall reinsdyr varierer fra år til år, men ligger på omtrent 170.000. [1] Det er 500-600 aktive driftsenheter med rein i Norge. [1] Tapstallene varierer fra år til år og mellom distrikter. Enkelte år har tapet av kalver vært oppe i 50% i enkelte områder. Tapet av voksne dyr har i noen distrikter vært oppe i nesten 20% enkelte år. I andre områder har tapet av både voksne rein og kalver vært nede i 1-3%. [1] |
I motsetning til andre hjortedyr, trives reinen best i høyfjellet, på tundra, og i åpne barskoger og bjørkeskoger, der snøen ligger lenge. [3,5] Reinen tåler varme dårlig. Den foretrekker temperaturer under null, og klarer seg uten å måtte øke stoffskiftet for varmeproduksjon til under minus 30 grader. [2,4]
Næringsbehovet varierer mye, blant annet etter årstid og kjønnsbestemte ulikheter. [5] Om vinteren, når næringstilgangen er liten, lever reinen for det meste av forskjellige typer lav, som den skraper fram av snøen eller finner på snaublåste rabber, og lyng, vier og fjellbjørk. [2,4]
Om sommeren er den selektiv, og eter gras, urter, og knopper av dvergbjørk og vier. Reinen innretter beitet etter når de enkelte plantene spirer og har størst næringsverdi. [3] Vektøkningen foregår bare om sommeren. [3] Da må den også skaffe seg reservenæring i form av lagringsfett som tilskudd til vinterfôret. [2,5] Med gode beiteforhold kan spekklaget bli flere centimeter tykt. [3]
Luktesansen er reinens fremste sanseorgan. Luktesansen kan blant annet gi tidlig varsel om rovdyr som truer. Om vinteren lukter reinen seg fram til lav under snøen. [2,6] Reinens luktkjertler på flere steder av kroppen gir viktig informasjon mellom individene i flokken. [6] Reinen luktmarkerer også med urin og avføring.
Klauvene er store og skålformede, og gir stor bæreflate på løst underlag. De er godt egnet til å grave seg gjennom snøen og ned til maten [2,3,6]
Reinen har en rangorden. Ulikt andre hjortedyr, har både hunn- og hanndyr gevir. Felles med andre dyr har geviret, og størrelsen på det, stor betydning for dets sosiale posisjon. [6] Bukker og simler feller gevir til forskjellig tid av året, og regulerer slik maktforholdet mellom dem. Geviret vokser til bukkene er 6 – 8 år gamle. [3]
|
Rein har svært god luktesans. De kan lukte reinlav gjennom tykt snødekke, og kan få teften av rovdyr eller mennesker på lang avstand. Dyrene kommuniserer også seg i mellom gjennom utskillelse av duft fra kjertler forskjellige steder på kroppen. [6] Rein kommuniserer seg i mellom med forskjellige lyder, som ennå ikke er kartlagt av mennesker. [7] Reinsdyr som værer fare, varsler de andre i flokken gjennom bestemte signaler. [8] |
Når bukkene feller geviret midtvinters, mister de sin høye sosiale posisjon. Simlene, som har gevirene i behold, sikrer sin posisjon tilsvarende. [2,3] Ei drektig simle feller geviret først etter at kalven er født. Slik får simla førsterett til matfatet, og sikrer dermed næringen til seg og den ufødte kalven. Årskalven, som følger mora, nyter godt av hennes posisjon og rettigheter. [6]
Når bukkene kommer i brunst, er det de største, jevnstore og jevnaldrende bukkene som slåss om dominansen over simleflokken. [2] Kampene kan være langvarige og utmattende. [2] Når den seirende bukken har bedekket simlene i flokken sin, er han ofte mager og redusert. [2,3,6]
Simlene oppsøker de samme kalvingsplassene år etter år. Simla trekker seg unna flokken og oppsøker helst et snøbart og mest mulig lunt sted. [2,6] Når kalvingen er over, starter simla straks med å slikke kalven tørr. [3] Slikking og diing skjer med korte mellomrom. Sammen med lokkelyder blir de kjent med hverandres smak og lukt, og kalven blir preget på mora. [6] Kalven prøver å reise seg kort tid etter fødselen, og et par dager senere følger den mora. Næringstilgangen og simlas almentilstand er viktig for fødselsvekten og melkeproduksjonen.
Tamrein
Det blir i en del tilfeller nyttet inhumane avlivingsmetoder, f.eks. ved bruk av krumkniv som stikkes feil. [10] Krumkniven brukes til å drepe reinen, og er ikke et tradisjonelt redskap i reindriften, men ble distribuert til reineierne av Landbruksdepartementet på 1930-tallet. [10]
Merking foregår ved flere snitt i øret på dyrene. Sterk kulde etter merkingen kan medføre komplikasjoner og smerter. [10]
En del bukker blir kastrert for at de skal holde seg roligere. På tross av at det er forbudt å kastrere rein uten bedøvelse, rapporteres det at dette skjer likevel. [10] Kastrering med tradisjonell burdizzo innebærer at testiklene knuses med tang. Det medfører store vevsødeleggelser og er ekstremt smertefullt under og lenge etter inngrepet.
Sult og underernæring er et stort problem innen reindriften. Rein som er svekket av sult, blir også mer utsatt for sykdom og angrep fra rovdyr. Halvdøde dyr kan bli angrepet og spist på av rovfugl. [1]
Reinbrems er en parasitt som i perioder påfører reinsdyr enorme lidelser. Larvene utvikler seg i svelget eller under huden på reinsdyrene. Dette gir vevsskader og gjør dyrene utsatt for infeksjoner. [1]
I områder der reinflokkene beveger seg i nærheten av jernbanelinje eller vei, er påkjørsler av dyr et stort problem.[1]
Kritikk av reindrift
Rådet for dyreetikk: ”Enkelte vintre har tapet vært på titusener av dyr. Dersom man ønsker å opprettholde en reindrift basert på utmarksbeite hele året, mener Rådet at det må være en hovedoppgave for forvaltningen å bringe balanse mellom dyretall og beiter. (...) Transport av rein på kjøretøy bør i mest mulig grad unngås.” [9]
Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité: ”Komiteen har også merket seg Riksrevisjonens påpeking av at antallet rein er for høyt i forhold til beiteressursene og at feil bruk av årstidsbeitene bidrar til at beiteområdene utarmes. (...) Komiteen anser utforming av retningslinjer for fordeling av belastning på de enkelte reindriftsutøvere ved reduksjon i antall dyr som en prioritert oppgave.” [11]
Dyrevernalliansens arbeid
Dyrevernalliansen arbeider for å:
- Opprette balanse mellom reintall og beitegrunnlag, slik at dyrene får nok mat.
- Hindre at rein sendes med bil til slakteriet – mobile slakterier bør benyttes i stedet.
- Bedre omsorgen for reinsdyrene, blant annet for å forebygge angrep fra rovdyr og parasitter, og stanse bruken av spesielt usikre eller brutale driftsmetoder.
- Opplyse publikum om forholdene i reindriften, og hvilke alternativer som finnes til kjøttet.
Kilder
[1] Landbruksdepartementet, St. meld. nr. 12 om dyrehold og dyrevelferd, 2002- 2003.
[2] Reimers, E., Reinen, Norges dyr: J.W. Cappelens forlag, 1969.
[3] Reimers, E., Villrein, hjort og rådyr, Vol. 1: Tiden Norsk Forlag, 1987.
[4] Børresen, B., Kunsten å bli tam - folk og dyr i 18. 000 år, Gyldendal, 1994.
[5] Rein, Ottar, Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum, 2, 1993.
[6] Blix, A.S., et al., Reinens biologi, Landbruksforlaget, 1998.
[7] Børresen, B., Den store boken om husdyrene og menneskene deres: Gyldendal, 2004.
[8] Heljord, O., Viltbiologi, Norges landbrukshøgskole (nå Universitetet for miljø- og biovitenskap), 1980.
[9] Rådet for dyreetikk, Reindrift, 2000.
[10] Gaup, H.A., Reindrift med vekt på dyrevelferd, Statens dyrehelsetilsyn (nå Mattilsynet), 2004.
[11] Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Innst.S.nr.111 (2004-2005) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig bruk av reinbeiteressursene i Finnmark,http://www.stortinget.no/inns/2004/200405-111-007.html, 2005.
