At merkingen foretas av forskere og kalles vitenskap virker betryggende for mange. Allikevel er det god grunn til å stille spørsmål ved disse inngrepene: Hva er hensikten? Hvilke konsekvenser har de for dyrene og naturen?
Dyreforsøk i felt, forskrifter og faguttalelser
Norsk lov anser merking av ville dyr som et alvorlig inngrep. Forskrift om forsøk med dyr definerer merking av dyr som dyreforsøk, med mindre det ikke er grunn til å anta at dyrets normale livsutfoldelse påvirkes, eller at inngrepet kun medfører forbigående lett smerte eller ubehag.[1]
Selv om tusenvis av ville forsøksdyr blir merket i Norge hvert år, er det forbausende få studier som belyser konsekvensene for dyrenes velferd og økologi. Dette til tross for at flere faginstanser har vært svært kritiske til virksomheten:
Rådet for dyreetikk uttalte allerede i 1994 at "det er ingen tvil om at selve innfangingen kan medføre en betydelig stresspåkjenning for et vilt dyr. Det må videre antas at merket eller festeanordningen i mange tilfeller kan være til sjenanse for dyret. Det er også mulig at iøyenfallende merker kan påvirke dyrs adferd, og for eksempel føre til en endring i sosial status eller endret risiko for å bli oppdaget av rovdyr eller byttedyr".[2]
Det veterinærmedisinske rettsråd uttalte i 1997 at "implantering av radiosender ikke bør tas i bruk i forvaltningen av store rovdyr i Norge. Rettsrådet mener et slikt inngrep, etter forutgående jaging og immobilisering, vil medføre fare for at dyrene utsettes for unødig lidelse".[3]
Statens dyrehelsetilsyn (nå Mattilsynet) uttalte i 2002 at "operative inngrep med plassering av radiosendere i bukhulen på viltlevende pattedyr påfører utvilsomt dyra stress, smerte og fare for lidelser".[4]
Forsøksdyr, fauna og forvaltning
De siste ti årene har minst 13 elger, 9 jerver, 3 gauper, 3 bjørner og 3 ulver omkommet i forbindelse med merking. I tillegg er det eksempler på hvalross, hjort, bever, oter og en rekke mindre pattedyr som har vært ofre for merkingsforsøk.[5]
Hvor mange som er blitt påført varige skader eller lidelser, finnes det ingen oversikt over. Implanterte radiosendere kan føre til fremmedlegemereaksjoner og infeksjoner, eller "vandre" i kroppen og gi smerter og organforstyrrelser. Halsbånd kan gnage og danne sår, eller sette seg fast slik at dyret kveles.
At merkeforsøk foretas av veterinærer og biologer er ingen garanti for at dyrene slipper lidelser, og det er heller ingen garanti for at formålet er vitenskapelig. Mye tyder på at forvaltningshensyn blir en stadig viktigere del av prosjektene. Det vil si at merket brukes som et redskap for å løse praktiske forvaltningsoppgaver fremfor å få svare på viktige spørsmål om dyrenes biologi. Merking av elg blir stadig vanligere i forbindelse med kommunenes jaktplanlegging. Merking av ulv inngår som et tilbud til grunneiere og kommuner, slik at de kan holde rede på hvor dyrene er til enhver tid.[6]
Skillet mellom nødvendig forskning og formålstjenlig forvaltning er blitt mindre i takt med viltforvaltningens rasjonalisering av naturen. Stadig billigere elektroniske løsninger for å merke ville dyr kommer ikke til å gjøre problemet mindre. Derfor mener Dyrevernalliansen at det er på høy tid å reise en dyreetisk debatt om dagens drastiske merkemetoder for ville dyr.
Kilder
[1] Forskrift om forsøk med dyr av 15. januar 1996 nr. 23.
[2] Rådet for Dyreetikk, Merking av vilt, september 1994.
[3] Det veterinærmedisinske rettsråd, Intraperitoneal innlegging av radiosender for merking av store rovdyr, brev av 17. oktober 1997.
[4] Statens dyrehelsetilsyn, Bruk av innopererte buksendere på viltlevende pattedyr, brev av 13. november 2002.
[5] Moen T. O., Rovdyrdød i forskningens tjeneste, Villmarksliv, nr.3 2004.
[6] Foreningen Våre Rovdyr, Forskningsprosjekter og merking av ulv, brev av 12. februar 2004.
