Gris og villsvin ser forskjellige ut, men de har mange fellestrekk i behov. Dyrene er både sosiale og lærenemme, og kommuniserer via lyder, kroppsspråk og lukt. 

Villsvin lever i familiegrupper bestående av purka og ungene hennes. De trenger kroppskontakt og ligger ofte tett når de hviler og sover. Flere familier kan leve fredelig sammen i samme område. Mesteparten av dagen ønsker dyrene å bruke på å beite og utforske omgivelsene.

Grisen mangler svettekjertler og blir lett solbrent. Derfor liker den skygge og et gjørmehull for å kjøle seg ned. Gjørmebad renser også huden for utøy.

Griser er lærenemme og svært sosiale dyr. De kommuniserer med lukt, gryntelyder og kroppsspråk. Lukten og alle signalene den gir, er den viktigste informasjonen mellom griser. Griser hilser tryne mot tryne og snuser på hverandre.

Slaktegriser lever vanligvis sammen i alt for små betongbinger. Det skal være litt strø og halm på gulvet og noen bønder henger for eksempel opp taustumper for lek. Fordi de ikke får tilfredstilt sine naturlige aktivitetsbehov, blir grisene ofte frustrerte og kan plage hverandre. Det kan blant annet oppstå halebiting, hvor halen i verste fall kan bli gnagd av helt opp til roten.

Omtrent 12–13 prosent av griseungene dør i løpet av den første levetiden. Store kull innebærer at flere grisunger har lav fødselsvekt. Disse er ekstra sårbare for sult og kulde, og kan ha dårlig immunforsvar fordi de får for lite råmelk.

Små grisunger kan begynne å suge på hverandres ører eller haler når de tas fra mora. Det ser ut til at de leter etter patter. Ustanselige trykk og bitt mot mage og flanke på andre grisunger kan medføre store sår. Hvis grisungene får leker, mye strø og nok plass til å lekeslåss, skader de hverandre mindre.

Les også: Grisen trenger mer plass

Dyrevernmerket er en sertifiseringsordning med kriterier for at dyr i ulike produksjoner skal få leve bedre liv. Det finnes egne kriterier for griser i Dyrevernmerket.

Hvis du spiser gris, bør du velge merker hvor dyrene har hatt det betydelig bedre enn minimumskravene. Dyrevernalliansens matguide eller gratis-app "Dyrevennlig?" er fin å bruke på handleturen. Og husk at den aller mest dyrevennlige maten du kan spise er vegetarisk eller plantebasert!

Alle hanngrisunger blir kastrert. Kastreringen gjennomføres nå med lokalbedøvelse og noe smertebehandling, men er fortsatt smertefullt og øker risikoen for dårlig helse. Kastreringen gjennomføres fordi noen av hanngrisene ellers kan få en smak i kjøttet som enkelte forbrukere reagerer negativt på.

Det finnes et veldig godt alternativ til kirurgisk kastrering av gris - vaksinen Improvac. Vaksinering mot rånelukt innebærer at grisen får to injeksjoner med vaksinen i løpet av levetiden. Improvac forsinker kjønnsmodningen, og fjerner dermed risikoen for rånelukt.

Vaksinen er godt utprøvd. Over 100 millioner doser er anvendt internasjonalt, uten at alvorlige bivirkninger er rapportert. Problemet i Norge er at kjøttnæringens ledelse ikke har tilrettelagt for storskala-bruk av vaksinen.

Lurer du på mer om griser? Her er noen vanlige spørsmål.

Norske griser spiser stort sett kraftfôr som er tilpasset den veksten de er avlet for å ha. I naturen er den en alteter som for eksempel spiser gress, røtter, frø, nøtter, frosker og insekter.

Grisens levekår kan forbedres på mange felt. De trenger større plass, og helst muligheten til å være ute. Her kan du lese mer om Dyrevernalliansens arbeid med å forbedre levekårene til grisen.

I naturen får purka 4-6 unger ved hver fødsel

Norske purker får gjennomsnittlig 16 grisunger ved hver fødsel.

De kan bli mellom 15-20 år. I landbruket slaktes de når de er rundt et halvt år.