Fakta om kaninpels og kaninoppdrett

Kaninpels er den raskest ekspanderende pelsproduksjonen i verden. Det kan gå med mer enn 25 kaniner til en jakke av kaninpels. Kaninoppdrett er intensiv industri. Akkurat som rev og mink, blir kaninene holdt innesperret i små nettingbur. Kaninoppdrett er dyremishandling. EUs vitenskapelige komité fraråder denne typen kaninhold.

Kaninpels er ikke bare biprodukt

Kaniner som er avlet for kjøttets skyld, er vanligvis slaktet ved 10-12 ukers  alder. Dette er fordi de ved denne alderen ennå har en ung pelstype. Kaniner avlet for pelsens skyld slaktes derimot ved 5 måneders alder. Da har de felt den første vinterpelsen, og har dermed utviklet en tykkere pels av bedre kvalitet. Kjøttet fra pelskaniner brukes som dyremat, eller eventuelt som annenrangs kjøtt til mennesker. Kaninpelsindustrien er altså generelt ofte en adskilt produksjon, der pelsen stammer fra kaniner som kun er drettet opp for pelsens skyld. Dette gjelder spesielt når produksjonen har som formål å produsere pels av høy kvalitet. [1]

Forbruket av pels stimulerer industrien

Kaninpelsindustrien foregår i flere land og har tradisjonelt særlig vært lokalisert i Frankrike. De siste årene har en stadig større del av pelsproduksjonen foregått i Kina. Kaninpels er billigere enn pels fra rev eller mink. Spesielt kaninpels fra Kina er billig, blant annet fordi produksjonsforholdene er dårligere. Det billige råstoffet gjør at designere kan eksperimentere mer med farging og ulike klippeteknikker. Dette gjør det mulig å også nyttiggjøre annenrangs kaninpels fra kaninkjøttindustrien. Eksperimenteringen bidrar samtidig til større etterspørsel etter pels fra andre arter, da foredlingsteknikkene også kan anvendes på disse. [1]

Mens prisen for kaninkjøtt er forholdsvis lav, har økt etterspørsel etter kaninpels på verdensmarkedet den siste tiden ført til gode pelspriser. Dermed er det en økende tendens til at mange kaninkjøttfarmer, som normalt ville gått konkurs, opprettholdes primært via inntektene fra salg av annenrangs kaninpels. [1] 

Les også: Kaninens tre viktigste behov.

​Kaninens naturlige behov

Tamkaninen er avlet fram fra den ville kaninen. De har så mange fellestrekk at en får god innsikt i det som ville være tamkaniners naturlige levemåte og behov om en studerer ville kaniner. Kaninen lever under mange ulike klimatiske forhold, men alltid i huler. De graver komplekse hulesystemer, der de kan bygge rede for å føde og holde ungene skjult. [2]

På dagtid hviler de gjerne i hulene. Da liker de å ligge tett sammen. De pleier pelsen til hverandre, som styrker det sosiale samholdet. Om natta er det mindre risiko for å bli oppdaget av rovdyr, og da kommer de ut for å lete etter mat. De oppsøker utkikkspunkter i høyden, for å få oversikt over omgivelsene. De store ørene brukes for å registrere lyder samtidig som de står helt stille, for ikke å bli oppdaget av rovdyr. [2, 3]

Hver gang moren forlater redet etter fødselen for å skaffe mat, tetter hun igjen huleåpningen og holder seg langt unna redet. På denne måten føler hun seg tryggere på at rovdyr ikke vil bli oppmerksomme på ungene. Ungene forlater redet når de er rundt to uker gamle. Det er da vanlig at de får amme også fra andre mødre i gruppa. [2,4]

Voksne kaniner lever i grupper på 2-10 individer, men kan også fungere i større kolonier. De lever sammen med et varierende antall unger under tre måneder. Normalt er kaniner sjelden aggressive mot hverandre. Hanndyr kan slåss for å avgjøre konflikter om partner eller territoritum. Generelt er de voksne veldig tolerante ovenfor yngre kaniner. Men når kaniner har lite areal tilgjengelig kan hunndyr bli aggressive hvis yngre kaniner ikke har mulighet til å flykte unna. Biting og trusler kan også skje hvis det er konkurranse om mat, hvilested eller redeplass. [2]

Kaninoppdrett: kanin i fangenskap

Burene er for små

Kaninene blir drettet opp i nakne nettingbur. Standardsstørrelse for enkeltbur er 60 x 40 cm (tilsvarende to skoesker), med 30-40 cm høyde. Burene inneholder vanligvis ikke høy eller leker, fordi dette ville kreve ekstraarbeid for bonden. 

Burene inneholder heller ikke noe form for skjulested, selv om kaniner har et instinktivt behov for å kunne gjemme seg om de blir skremt. Det er påvist at kaniner som ikke har noe gjemmested, er mer stresset. [1,5,6,7]

Burhøyden hindrer kaninen i å sitte oppreist med ørene vendt oppover eller å foreta hoppebevegelser. Siden kaninen trenger mer enn 70 cm for å strekke ut kroppen skikkelig, er slik nødvendig bevegelse ikke mulig i nettingburene. Nettinggulvet skader føttene. Såre poter er en vanlig lidelse, som hemmer bevegelsesevnen og er kronisk smertefullt. Oppstalling av kaniner gruppevis gjøres gjerne i bur som kun er en tredjedel større. [1,7,8,9]

Kaninene opplever sosialt stress

Avlshunnene, dvs kaninmødrene, holdes i live i opp til tre år og får i denne perioden vanligvis to kull årlig. Både avlshunner og -hanner blir oppstallet enkeltvis. Det er påvist at enkeltoppstallede kaniner i større grad utvikler stereotypier (adferdslidelser). De beveger seg også mindre, og har dermed større risiko for dårlig beinhelse. Slik passivitet hos kaniner er et tegn på kjedsomhet. Det er fullt mulig å oppstalle avlshunnene sammen, hvis redekassene er i en adskilt del. [1,9,10,11]

Når kaniner oppstalles enkeltvis innebærer det i praksis at hver kanin får tilgang til mindre areal. Dermed hindres kaninen i enda større grad å utføre naturlige bevegelser som å hoppe eller løpe. Når kaniner blir oppstallet alene, blir de stressede og deprimerte av ikke å få fysisk sosial kontakt, få lekt eller få kommunisert med andre kaniner. De er mer passive og kan utvikle stereotypier som biting på burnettingen, manisk slikking av egen pels og gravebevegelser på nettinggulvet. [6,9,10]

Mor og unger skilles

Når avlshunnene får unger er det vanlig at hun blir holdt adskilt fra dem, og bare får komme inn til dem en gang i døgnet for at de skal få melk. Forskning viser at hun ønsker å gi melk mer enn en gang i døgnet. Kaninmoren opplever det som stressende å ikke få besøke ungene fritt, og å ikke kunne trekke seg tilstrekkelig langt unna når hun ikke er sammen med ungene. Noen ganger kan stresset føre til at moren spiser ungene sine.

Mange kaninunger dør

Andre årsaker til at ungene dør er sult, bitt fra moren, infeksjoner eller at de fryser i hjel. Dette kan komme av dårlig redeforhold, at moren har lite melk, forstyrrende lyder som får ungene til å forlate redet, små burdimensjoner eller stress. Det er vanlig at så mye som 20% av ungene dør i dieperioden. Høy dyretetthet og smittepresset fra avføringen under burene bidrar til infeksjonsomfanget. [1,2,4,12,13]

Kaninungene blir avvent fra mora ved 4-6 ukers alder. De blir da plassert i et bur med sine søsken de neste 4-5 ukene. Etter hvert blir det trangere i buret, og kjønnsmodning begynner ved 11-12 uker alder. Trangboddheten og mangelen på aktivitetstilbud fører til aggresjon og slåssing. Kaninene kan påføre hverandre skader på pels og ører. For å unngå at pelsen skades, oppstalles de derfor enkeltvis fram til de slaktes ved cirka 8-9 måneders alder. [1,6,10]

Kaninmødrene slites ut

På farmer der kaninkjøtt er hovedproduksjon, blir kaninhunnene gjort drektige 5-6 ganger. Bare 11 dager etter fødselen blir hun gjerne gjort drektig på nytt. Brystbetennelse er en vanlig lidelse. Etter ett år har kroppen hennes begynt å bli utslitt, og hun slaktes. Kaninungene oppstalles i parvis eller i grupper og slaktes rett før kjønnsmodning, ved cirka 2-3 måneders alder. [2,8,12]

Slaktes på samlebånd

Så mange som 30% eller mer dør typisk før de er klar til å sendes til slakteri – langt høyere enn det som ansees som vanlig ellers i husdyrproduksjonen. En typisk dødsårsak er luftveislidelser. Farmen går med overskudd til tross for den høye dødeligheten, siden hvert kaninliv koster lite i kroner og øre. [1,2]Kaninene slaktes enten på gården eller på slakteri. Kaninslakting på gård skjer i stor grad slik det gjøres på rev- og minkfarmer. Når de fraktes til slakteri, skjer det i kasser med høy dyretetthet. Mange dør, ofte på grunn av dårlig ventilasjon og høyt smittepress. På slakteriet slaktes de på samlebånd. Tempoet er såpass høyt at det ikke er uvanlig at det slurves med bedøvelsen. Dermed er en del kaniner fortsatt bevisst når de får halsen kuttet over. [1,14]

Kilder:

1. CAFT, The reality of commercial rabbit farming in Europe, (undated). www.rabbitfur.org/CAFT_Rabbit_Fur_Report.pdf
2. European Food Safety Authority – AHAW Panel, The Impact of the current housing and husbandry systems on the health and welfare of farmed domestic rabbits, Scientific report, Annex to the EFSA Journal 267, 2005. http://www.efsa.europa.eu/en/efsajournal/pub/267
3. Princz, Z., A. Zotte, I. Radnai, E. Biro-Nemeth, Z. Matics, Z. Gerencser, I. Nagy and Z. Szendro, Behaviour of growing rabbits under various housing conditions, Applied Animal Behaviour Science, 2008.
4. Baumann, P., H. Oester and M. Stauffacher, The use of a cat-flap at the nest entrance to mimic natural conditions in the breeding of fattening rabbits, Animal Welfare, 2005.
5. Wagner, C., C. Weirich and S. Hoy, Frequency of engagement with different materials by growing rabbits, 9th World Rabbit Congress, 2008.
6. Postollec, G., E. Boilletot, R. Murice and V. Michel, The effect of pen size and an enrichment structure (elevated platform) of the performances and the behaviour of fattening rabbits, Animal Welfare, 2008.
7. Hansen, L. and H. Bertelsen, The effect of environmental enrichment on the behaviour of caged rabbits, Applied Animal Behaviour Science, 2000.
8. Rosell, J. and de la Fuente, L., Effect of footrests on the incidence of ulcerative pododermatitis in domestic rabbit does, Animal Welfare, 2009.
9. Gunn, D. and D. Morton, Inventory of the behaviour of New Zealand White rabbits in laboratory cages, Applied Animal Behaviour Science, 1995.
10. Chu, L., J. Garner and J. Mench, A behavioral comparison of New Zewland White rabbis housed individually or in pairs in conventional laboratory cages, Applied Animal Behaviour Science, 2004.
11. 1Ruis, M., Group housing of breeding does, In: L. Maertens and P. Coudert (eds.), Recent advances in rabbit sciences, COST project report, ILVO, 2006. www.avicampus.fr/PDF/Advances%20Rabbit%20Sciences.pdf
12. Verga, M., F. Luzi and C. Carenzi, Effects of husbandry and management systems on physiology and behaviour of farmed and laboratory rabbits, Hormones and Behavior, 2007.
13. Selzer, D, K. Lange and S. Hoy, Frequency of nursing in domestic rabbis under different housing conditions, Applied Animal Behaviour Science, 2004.
14. Rota, S., A. Lavazza and P. Candotti, Evaluation of rabbit welfare at stunning and slaughtering in a commercial abattoir, 9th World Rabbit Congress, 2008.