Reinsdyr lever fritt og naturlig på vidda og i fjellet. Likevel finnes omfattende dyrevernproblemer i reindriften. For høyt antall reinsdyr i forhold til hvor mye reinlav som finnes, fører til at det enkelte år sulter tusenvis av tamrein i hjel. Rovdyr og parasitter skader også mange dyr, som kan lide lenge før skadene oppdages.
Reinsdyr lever fritt og naturlig på vidda og i fjellet. Likevel finnes omfattende dyrevernproblemer i reindriften. For høyt antall reinsdyr i forhold til hvor mye reinlav som finnes, fører til at det enkelte år sulter tusenvis av tamrein i hjel. Rovdyr og parasitter skader også mange dyr, som kan lide lenge før skadene oppdages.
Reinsdyrs naturlige liv
Den norske villreinen, som nå er begrenset til fjellområdene i Sør-Norge, tilhører en art av tundrareinen. Svalbardreinen er en annen art av tundrareinen. De fleste villreinstammene i Norge har innslag av tamrein.
I motsetning til andre hjortedyr, trives reinsdyr best i høyfjellet, på tundra, og i åpne barskoger og bjørkeskoger, der snøen ligger lenge. Reinen tåler varme dårlig. Den foretrekker temperaturer under null, og klarer seg uten å måtte øke stoffskiftet for varmeproduksjon til under minus 30 grader.
Næringsbehovet varierer mye, blant annet etter årstid og kjønnsbestemte ulikheter. Om vinteren, når næringstilgangen er liten, lever reinen for det meste av forskjellige typer lav, som den skraper fram av snøen eller finner på snaublåste rabber, og lyng, vier og fjellbjørk.
Om sommeren er den selektiv, og eter gras, urter, og knopper av dvergbjørk og vier. Reinen innretter beitet etter når de enkelte plantene spirer og har størst næringsverdi. Vektøkningen foregår bare om sommeren. Da må den også skaffe seg reservenæring i form av lagringsfett som tilskudd til vinterfôret. Med gode beiteforhold kan spekklaget bli flere centimeter tykt.
Reinsdyr har faste trekk. Trekkadferden er medfødt, men opprettholdes av læring og erfaring. Reinen trekker fra sommerbeite til vinterbeite på grunn av redusert beitetilgang. Vårtrekket utløses av simlenes dragning mot kalvingsplassene.
Luktesansen er reinsdyrets fremste sanseorgan. Luktesansen kan blant annet gi tidlig varsel om rovdyr som truer. Om vinteren lukter reinen seg fram til lav under snøen. Reinens luktkjertler på flere steder av kroppen gir viktig informasjon mellom individene i flokken. Reinen luktmarkerer også med urin og avføring.
Klauvene er store og skålformede, og gir stor bæreflate på løst underlag. De er godt egnet til å grave seg gjennom snøen og ned til maten.
Reinsdyret er et flokkdyr. Dyrene beiter, tygger drøv og hviler sammen. Samhørigheten opprettholdes blant annet av dominans eller underkastelse, som reguleres av størrelse, alder, gevir og kroppsstillinger. Dette gjelder f.eks. i kampen om maten. Størrelsen på flokken og sammensetningen av den, varierer etter årstidene. Simlene, kalvene og til dels ungdyrene holder sammen hele året. Bukkene danner småflokker, og søker opp simleflokkene i paringstiden.
Reinen har en rangorden. Ulikt andre hjortedyr, har både hunn- og hanndyr gevir. Felles med andre dyr har geviret, og størrelsen på det, stor betydning for dets sosiale posisjon. Bukker og simler feller gevir til forskjellig tid av året, og regulerer slik maktforholdet mellom dem. Geviret vokser til bukkene er 6 – 8 år gamle.
Når bukkene feller geviret midtvinters, mister de sin høye sosiale posisjon. Simlene, som har gevirene i behold, sikrer sin posisjon tilsvarende. Ei drektig simle feller geviret først etter at kalven er født. Slik får simla førsterett til matfatet, og sikrer dermed næringen til seg og den ufødte kalven. Årskalven, som følger mora, nyter godt av hennes posisjon og rettigheter.
Når bukkene kommer i brunst, er det de største, jevnstore og jevnaldrende bukkene som slåss om dominansen over simleflokken. Kampene kan være langvarige og utmattende. Når den seirende bukken har bedekket simlene i flokken sin, er han ofte mager og redusert.
Simlene oppsøker de samme kalvingsplassene år etter år. Simla trekker seg unna flokken og oppsøker helst et snøbart og mest mulig lunt sted. Når kalvingen er over, starter simla straks med å slikke kalven tørr. Slikking og diing skjer med korte mellomrom. Sammen med lokkelyder blir de kjent med hverandres smak og lukt, og kalven blir preget på mora. Kalven prøver å reise seg kort tid etter fødselen, og et par dager senere følger den mora. Næringstilgangen og simlas almentilstand er viktig for fødselsvekten og melkeproduksjonen.
Merking av ville reinsdyr
En andel av norske villrein er merket med GPS-halsbånd for at forskere skal kunne studere villreinbestandene. På slike halsbånd kan det oppstå isdannelse, og store isklumper kan medføre alvorlig lidelse for reinsdyrene. I 2015 ble det avdekket at et GPS-merket reinsdyr hadde en 11 kg tung isklump på GPS-halsbåndet. Halsbåndet hadde gnaget et dypt kjøttsår inn til beinet, og obduksjonen tydet på at reinsdyret hadde lidd slik i én til to uker. De ansvarlige forskerne lovet tiltak for å unngå at slike tilfeller skulle duke opp igjen.
I 2018 ble det avdekket seks nye tilfeller med isdannelse blant villrein i Nordfjella villreinområde. Til tross for slike hendelser fortsetter merkingen av villrein med GPS-halsbånd.
Tamme reinsdyr
Tamreinen lever fritt mesteparten av livet, men blir samlet inn og håndtert ved flere anledninger, f.eks. ved merking, veiing, slakting, transport mellom beiter og uønsket sammenblanding av flokker. Hardhendt håndtering skaper frykt og kan gi skader.
Rein drepes ved såkalt «hjertestikk».Det blir i en del tilfeller nyttet inhumane avlivingsmetoder, f.eks. ved bruk av krumkniv som stikkes feil. Krumkniven brukes til å drepe reinen, og er ikke et tradisjonelt redskap i reindriften, men ble distribuert til reineierne av Landbruksdepartementet på 1930-tallet.
Merking foregår ved flere snitt i øret på dyrene. Sterk kulde etter merkingen kan medføre komplikasjoner og smerter.
En del bukker blir kastrert for at de skal holde seg roligere. På tross av at det er forbudt å kastrere rein uten bedøvelse, rapporteres det at dette skjer likevel. Kastrering med tradisjonell burdizzo innebærer at testiklene knuses med tang. Det medfører store vevsødeleggelser og er ekstremt smertefullt under og lenge etter inngrepet.
Når rein transporteres ved bruk av transportmidler er risikoen for skader stor, og spesielt utsatt er svake dyr som legger seg ned. Ved flytting av flokkene over store avstander er det et problem at dyrene drives for hardt ved hjelp av motorisert kjøretøy som snøscooter og helikopter.
Sult og underernæring er et stort problem innen reindriften. Rein som er svekket av sult, blir også mer utsatt for sykdom og angrep fra rovdyr. Halvdøde dyr kan bli angrepet og spist på av rovfugl.
Reinbrems er en parasitt som i perioder påfører reinsdyr enorme lidelser. Larvene utvikler seg i svelget eller under huden på reinsdyrene. Dette gir vevsskader og gjør dyrene utsatt for infeksjoner.
I områder der reinflokkene beveger seg i nærheten av jernbanelinje eller vei, er påkjørsler av dyr et stort problem.
Kritikk av reindrift
Kritikk mot reindriften er reist fra flere hold:
Rådet for dyreetikk: ”Enkelte vintre har tapet vært på titusener av dyr. Dersom man ønsker å opprettholde en reindrift basert på utmarksbeite hele året, mener Rådet at det må være en hovedoppgave for forvaltningen å bringe balanse mellom dyretall og beiter. (…) Transport av rein på kjøretøy bør i mest mulig grad unngås.”
Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité: ”Komiteen har også merket seg Riksrevisjonens påpeking av at antallet rein er for høyt i forhold til beiteressursene og at feil bruk av årstidsbeitene bidrar til at beiteområdene utarmes. (…) Komiteen anser utforming av retningslinjer for fordeling av belastning på de enkelte reindriftsutøvere ved reduksjon i antall dyr som en prioritert oppgave.”
Vil du lese mer om andre dyr? På Dyrevernalliansens sider finner du mye informasjon om landbruksdyr, pelsdyr, forsøksdyr og oppdrettsfisk. Du kan også lese mer om dyrepoliti.