Etter at NRK og programmet ”FBI redder høna” satte fokus på at over tre millioner verpehøner hvert år blir kastet i søpla, har det skapt et enormt engasjement hos forbrukere og i matbransjen. Nå vil alle ”redde høna” for å få bukt med bruk og kast i husdyrproduksjon. Dyrevernalliansen vil imidlertid advare mot å i beste mening etterspørre mer høneslakt til mat.

Å kaste utrangerte høner i søpla er selvfølgelig elendig ressursforvaltning. Likevel: dyrevelferdsmessig er det beste alternativ. Å bli gasset i hjel på gård er mye bedre for høna enn slaktebilen.

Høna er ikke egnet for transport

Verpehøna er ikke samme rase som den vanlige kyllingen vi finner i butikken. Verpehøna er spesialisert for eggproduksjon, og er avlet for å gi flest mulig egg samtidig som hun bruker lite fôr. I motsetning til slaktekyllingene, er verpehøna liten, saktevoksende og har lite kjøtt. Denne spesialiserte måten å drive husdyrproduksjon på, fører til bruk og kast av verpehøner.

Ifølge EFSA, EUs mattilsyn, er verpehøner det husdyrslaget som lider mest under slakteritransport. Høner som har blitt brukt til å verpe egg hele sitt liv er utslitt etter et liv i intensiv produksjon. Bena er så skjøre at de lett brekker, ofte til og med før transporten begynner.

Ei sliten verpehøne har gjerne pjusk fjærdrakt, fryser lett og har dårlig beinhelse. Enorme hønseflokker og effektivitetspresset under lasting på slaktebilen fører til at høner som aldri burde vært utsatt for transport gjerne ikke blir utsortert. Hvert enkeltindivid er lite verdt økonomisk, og næringens motivasjon for å sikre god dyrevelferd under transport er tilsvarende lav. På slakteriet fortsetter den brutale behandlingen.

Til tross for EFSAs anbefaling, har norske myndigheter valgt å videreføre forskriften om opptil 12 timers slakteritransport for høner og annet fjørfe – 4 timer lenger enn andre husdyrslag.

Geitekillingen trenger beite

Det er ikke bare for verpehøner at vi finner bruk og kast i husdyrproduksjon. I norsk geitemelkproduksjon brukes stort sett rasen norsk melkegeit. Produksjon av kjøtt er tradisjonelt sett ikke inkludert i denne produksjonen. Geita gjøres drektig hvert år for å opprettholde melkeproduksjonen, men kun et mindretall av geitekillingene trengs for å erstatte eldre utrangerte geiter. Dette fører til at 23 000 norske geitekje hvert år blir avlivet og destruert fordi det er lite lønnsomt å fôre disse fram for kjøttproduksjon.

I programmet ”FBI redder høna” møter vi bonden Mats Hegg Jacobsen som gjør en hederlig innsats for å gi killingene et kort, men godt liv. Ikke alle killingene som får leve er imidlertid så heldige at de kommer til en som Hegg Jacobsen. Dessverre er det vanlig at oppdrett av slike overskuddskje i Norge skjer på en uakseptabel måte: For å få dem slakteferdige raskest mulig på billigst mulig måte, ales de fleste opp på melkeerstatning eller kraftfôr innendørs i små binger, uten noe å gjøre.

Hvis slike kje kan erstatte storfe, kylling eller gris, så vil dette selvfølgelig være et godt alternativ. Men da må oppdrettet innebære at kjeene får komme ut på beite. Deres korte liv skal være verdt å leve.

Miljøvern på akkord med dyrevern i husdyrproduksjon

For høna spiller det ingen rolle om hun etter sin død ender opp som hønsefrikassé eller sement. Bak alt pratet om å ”redde høna og killingen”, handler det egentlig om å spare på en ressurs for å være miljøvennlig. Det er vel og bra – men det er viktig å ha i bakhodet at miljøvern i verste fall kan være på akkord med dyrevern, når enkle løsninger velges der dyrevern ikke blir sikret i husdyrproduksjon.

Mobilt slakteri er en mulig løsning

For at høna skal bli mat, må hun slaktes på gården. Enten på eget gårdsslakteri eller et mobilt slakteri. Det gleder oss derfor at Ytterøykylling nå planlegger å utvikle et mobilt hønseslakteri, og Dyrevernalliansen støtter dette tiltaket.

Dyrevernalliansen arbeider for økt bruk av mobile slakterier.

Dyrevernalliansen hjelper dyrene som trenger det aller mest i intensivt landbruk. Vi arbeider for å få avviklet burhønsdrift og for å få bedret de burfrie driftsformene. Vi arbeider også for bedre merking av eggekartonger, slik at buregg merkes med driftsform.