Ender er akvatiske fugler som i vill tilstand oppholder seg i nær tilknytning til vann. Kan det forsvares at vi fratar dem deres viktigste naturlige element?
Den vanligste andefuglen i Norge er stokkanden, en art innenfor den større gruppen av gressender. Stokkender danner par om høsten og vinteren, og de to kan knytte tette bånd til hverandre. Før paringstiden anlegger hannen en praktdrakt som er markert forskjellig fra hunnens mer anonyme fjørdrakt.
Det er hunnanda som ruger frem og passer på ungene. Selve rugingen tar om lag tre uker. Etter klekking følger andungene tett på mor frem til de er flyvedyktige – etter 50 til 60 dager.
Gressender flyr godt, og de fleste kan også dykke. De finner helst mat i vannoverflaten eller på grunt vann, men søker også frø og insekter på land. Stokkanda er hardfør og tilpasningsdyktig. Mange trekker til Mellom-Europa før vinterkulda, men det er heller ikke uvanlig at de overvintrer i Norge.
Historien bak produksjonsanden
Det er usikkert når de første villendene ble domestisert, men det antas at ender har vært holdt av mennesker i minst 3000 år. Domestiseringen skjedde først i Kina, hvor endene blant annet ble brukt til å rydde risåkerne for insekter.
De fleste anderasene som brukes i oppdrett har sitt opphav i stokkanda. En av de vanligste er pekinanden, som ble avlet frem i Kina og senere brakt til Vesten på 1800-tallet. Den vokser raskt til 3–3,5 kilo på 6–8 uker og har hvit fjærdrakt og gult nebb, og ligner mer på en gås i utseendet.
Selv etter hundrevis av år med målrettet avl, er det fortsatt mange likheter mellom produksjonsanda og stokkanda i naturen. Flere av forskjellene skyldes miljøet de holdes i, ikke genetikken. Det gjør det ekstra tankevekkende hvor ulike liv de lever.
På slaktetoppen i verden
Mange forbinder andeproduksjon med foie gras, altså gåselever, hvor dyrene tvangsfôres for å gi en sykelig stor lever. Dette påfører store lidelser, og Dyrevernalliansen har lenge jobbet for et importforbud.
Men det er viktig å huske at foie gras kun utgjør en liten andel. Det store flertallet av produksjonsender brukes i intensiv kjøttproduksjon. På verdensbasis slaktes det dobbelt så mange ender som griser. I 2023 ble hele 4,2 milliarder ender slaktet globalt. Over 80 % av produksjonen foregår i Kina, hvor det er liten åpenhet og svakt lovverk.
Restriktivt levemiljø i Norge
I 2023 ble det slaktet under 400 000 ender i Norge, men forbruket var langt høyere. Import utgjør en stor del av markedet. Fordi vi ikke har hatt tradisjon for andeproduksjon, har myndighetene heller ikke utviklet et eget regelverk eller satset på forskning på andevelferd.
Driftsformen ligner mye på den vi finner i slaktekyllingproduksjon: store haller med løsdrift på strø og kraftfôr.
La anda få svømme
Ender er svømmefugler og trenger vann for å svømme, bade og stelle fjørdrakten. Det er viktig for både fysisk helse og velferd. De bruker vann til å rense øyne og nesebor – noe som skiller dem tydelig fra fjørfe som høns og kalkun.
Under svømming hviler endene brystmuskulaturen på vannet og avlaster beina. Uten vann må de bære hele vekten på beina, noe som øker risikoen for beinproblemer.
Selv om det har blitt mer vanlig å gi ender en kopp vann for å dyppe hodet, er det ingen norske produsenter som gir dem svømmemuligheter.
Norge kan bli et foregangsland
Regjeringen har nylig varslet at det skal utvikles en forskrift for andeproduksjon – noe Dyrevernalliansen lenge har etterspurt. Vi mener forskriften må inkludere krav om badevann, slik at endene kan få tilfredsstilt sine naturlige behov.
Dyrevernalliansen hjelper dyrene som trenger det aller mest.
Med din støtte vil vi jobbe for at den nye forskriften blir et fremtidsrettet regelverk som kan inspirere også internasjonalt. Målet er at Norge blir et foregangsland for andevelferd.
Denne artikkelen sto først på trykk i Dyrevern magasin, Dyrevernalliansens medlemsmagasin, sommeren 2025.
