Høns i Norge stammer fra den ville jungelhøna, den såkalte bankivahøna, som fremdeles lever i den tropiske regnskogen i Sørøst-Asia. Selv om bankivahøna og dagens tamhøner ser forskjellige ut, har de mangefellestrekk i levemåte.
Et ideelt område for høna har rikelig tilgang på mat, gode muligheter for sandbad, et hviletre og skjermede rugeplasser. Hønene liker å hvile i sola. Trær med lave greiner er den naturlige soveplassen. Her er de trygge for rovdyr.
Hønene bruker mange timer daglig på å plukke omkring etter frø og annen planteføde, og sparker opp jorda etter mark.
Kyllingene følger moren tett etter kort tid, og piler under vingene hennes så snart de oppfatter fare. Høna beskytter hele kullet ved å bre vingene over dem. Hun klukker på mange forskjellige måter til kyllingene sine. Slik informerer hun om hvor maten finnes, når fare truer, når det er hviletid og så videre.
Høna mater ikke kyllingene sine som andre fugler, men hjelper dem med å finne maten.
Hønene har medfødt behov for sandbad omtrent annenhver dag, for å stelle fjærdrakten sin. Sandbadet bør være romslig og ligge skjermet. Badet utføres ved at hun trykker seg ned i sanden og sparker opp sand som drysser over fjærdrakten. Til sist reiser hun seg, slår med vingene og rister av seg sanden.
Utfordringer for høna som husdyr
I norske hønsehus er det vanlig med flere tusen høner. Høns brukt i eggproduksjon er klekket ut i rugemaskiner, de får derfor ingen omsorg eller opplæring av moren. Dette bidrar til adferdsproblemer som aggressivitet, stress, skadelig fjørhakking og kannibalisme.
Arealet per burhøne tilsvarer ett A4-ark
Burhøns tilbringer livet i et bur som er for lite til at de kan utføre normal bevegelse, som å flakse med vingene. De er også utsatt for beinskjørhet, blodmidd, egglederbetennelse og bukhinnebetennelse.
Når hønene er omtrent 1,5 år, begynner de å verpe mindre. De fleste avlives da på gården, men de mest uheldige sendes til slakt. De skrøpelige fuglene er utsatt for beinbrudd og andre skader under lastingen på dyretransporten
De aller fleste såkalt «frittgående» hønsehus er i form av aviar, slik at hønene kan bevege seg fritt over flere etasjer. Slik løsdrift med aviar gir mer plass og mindre stress for hønene, og dermed mindre forekomst av adferdsproblemer som fjørhakking eller kannibalisme. Men hvis fjørhakking bryter ut iblant høner i løsdrift, kan det spre seg til flere dyr enn det kan gjøre hos burhøns. Derfor krever løsdrift en mer tilstedeværende og kompetent bonde.
Økologiske høner er alltid i løsdrift. Det er færre dyrevelferdsproblemer hos økologiske høner fordi de har bedre plass, får grovfôr og har utemuligheter.
