Burhøns i eggproduksjon har alvorlige dyrevelferdsproblemer. Frittgående høner har det bedre enn burhøner, men de har også mange utfordringer. Alle stammer de fra den ville jungelhøna, som fremdeles lever i den tropiske regnskogen i Sørøst-Asia – og de har mange fellestrekk i adferdsbehov.

Et ideelt område for høna har rikelig tilgang på mat, gode muligheter for sandbad, et hviletre og skjermede rugeplasser. Hønene liker å hvile i sola. Trær med lave greiner er den naturlige soveplassen. Her er de trygge for rovdyr. Hønene bruker mange timer daglig på å plukke omkring etter frø og annen planteføde, og sparker opp jorda etter mark.

Kyllingene følger tett etter moren kort tid etter fødselen og søker beskyttelse under vingene hennes når de føler seg truet. Høna beskytter dem ved å bre vingene over dem og kommuniserer med dem gjennom ulike lyder. Hun viser dem hvor de finner mat, varsler om fare, og forteller når det er tid for å hvile.

Spiser du egg?

Ta en titt i matguiden vår for å finne det beste alternativet for deg som er opptatt av dyrevelferd!

Hønene har medfødt behov for sandbading omtrent annenhver dag, for å stelle fjærdrakten sin. Sandbadet bør være romslig og ligge skjermet. Badet utføres ved at hun trykker seg ned i sanden og sparker opp sand som drysser over fjærdrakten. Til sist reiser hun seg, slår med vingene og rister av seg sanden.

Utfordringer for burhøner og frittgående høner

I norske hønsehus er det vanlig med flere tusen høner. Høner brukt i eggproduksjon er klekket ut i rugemaskiner, de får derfor ingen omsorg eller opplæring av mor. Dette bidrar til stress og risiko for adferdsproblemer som aggressivitet, skadelig fjørhakking og kannibalisme.

Ville høner legger gjerne 10-20 egg årlig.

Industrihøner legger mer enn 300 egg årlig.

Burhøns tilbringer livet i et bur som er for lite til at de kan utføre normale bevegelser, som å flakse med vingene. De er også spesielt utsatt for beinskjørhet, siden tilværelsen i bur ikke gir mulighet for mosjon.

Når hønene er omtrent 1,5 år begynner de å verpe mindre. De fleste avlives da på gården, men de mest uheldige sendes til slakt. De skrøpelige fuglene er utsatt for beinbrudd og andre skader under lastingen på dyretransporten.

Rundt 4,5 % av norske verpehøner sitter fortsatt i bur.

Arealet per burhøne tilsvarer ett A4-ark.

De aller fleste såkalt «frittgående» hønsehus er bygget slik at hønene kan bevege seg fritt over flere etasjer. Slike bygg (aviar) gir mer plass og mindre stress for hønene, og dermed mindre forekomst av adferdsproblemer som fjørhakking eller kannibalisme. Hvis fjørhakking likevel bryter ut iblant høner i løsdrift, kan det spre seg til flere dyr enn det kan gjøre hos burhøns. Derfor krever løsdrift en mer tilstedeværende og kompetent bonde.

Dyrevernalliansen mener at alle høner har krav på et liv verdt å leve.

Økologiske høner er alltid i løsdrift. Det er færre dyrevelferdsproblemer hos økologiske høner fordi de har bedre plass, får grovfôr og har utemuligheter.

Høner på gårder som er sertifisert med Dyrevernmerket har i tillegg krav på vinterhage med forskjellige aktiviteter, slik at de får tilgang til frisk luft, dagslys og aktivitet også i vinterhalvåret.