Intensivt landbruk går ofte på akkord med dyrevelferd. Driften er basert på intensiv og rasjonell produksjon, med høye krav til inntjening. Det er ikke nødvendigvis gårdens størrelse som er avgjørende for om driften kan kalles intensiv. Også i Norge har vi i stor grad intensivt landbruk.

I etterkrigstida vokste det fram mer industrielle produksjonssystemer i norsk landbruk. Kunnskapen om dyrevelferd var liten og det var høye intensiveringskrav til produksjonen. Systemene utviklet den gang har i ettertid vist seg å gå grunnleggende på akkord med dyras behov. Den økonomiske verdien til det enkelte dyret har blitt mindre, samtidig som kravene til profitt i landbruksnæringa stadig øker. I praksis skjer derfor mesteparten av dagens husdyrproduksjon etter minstekravene i forskriftene til dyrevelferdsloven. Konsekvenser er lidelser som produksjonssykdommer og stressbelastninger.

Ensidig seleksjon på produksjonsegenskaper har ført til mindre robuste dyr: Dagens produksjonsdyr har mindre evne til å klare seg selv, mange fungerer dårligere sosialt og den fysiske helsen er verre. Avlsrelaterte sykdommer eller skader er derfor vanlig i husdyrproduksjonen.

Les også: Kjøttproduksjonen må reduseres.

Hold av dyr på bås, i bur eller i trange binger medfører svært liten bevegelsesfrihet. Dyr kan ha problemer med å innta normale kroppsstillinger, få mosjonert og opprettholde tilstrekkelig sosial avstand til andre individer. I større besetninger er det ofte mer utfordrende å tilrettelegge for beite. Å være oppstallet for trangt i et stimulifattig levemiljø kan føre til at dyra plager hverandre.

Det blir gjerne sagt at den menneskelige faktoren – røkterens stell og tilsyn med dyra – er den viktigste av alle faktorer i husdyrproduksjonen. Intensivt landbruk har mer automatisert drift og større flokker. Det innebærer mindre kontakt mellom menneske og dyr. I dagens norske landbruk er bonden ofte avhengig av arbeid utenom gården for å skaffe tilstrekkelige inntekter. Dette medfører i mange tilfeller at det blir for liten tid til å ta hånd om dyra på en optimal måte. Økt besetningsstørrelse kan gjøre det mulig med fulltidsjobb på gården.

Økt besetningsstørrelse kan ha både positive og negative effekter på tilsynet. I større besetninger er produksjonen ofte mer industrialisert, som innebærer at tekniske systemer i større grad har erstattet den daglige kontakten mellom røkteren og dyra. Samtidig gir datasystemene tilgang til systematiske registreringer for mer profesjonell helseoppfølging. Mindre menneskelig kontakt fører imidlertid blant annet til at dyra er mer fryktsomme i situasjoner hvor de skal håndteres, for eksempel under transport og slakting.

For å oppnå en rasjonell produksjon, sorteres ofte produksjonsdyra i grupper etter kriterier som alder, størrelse og kjønn. Mødre blir dermed adskilt fra avkommet sitt og ukjente dyr blir blandet med hverandre. Dette får negative konsekvenser for trygghetsfølelse, adferdsutviklingen til det enkelte dyret og for det sosiale samspillet i flokken. Et eksempel er problemet med fjørhakking hos verpehøner, som blant annet kan forklares med at de har vokst opp uten voksne høner tilstede.

Les også: Fakta om dyr og intensivt dyrehold

Det finnes driftsformer som ivaretar dyras behov i større grad. Eksempler er frilandsgris og beitebasert storfehold. Det finnes også slakterier som skåner dyra for transport eller for slakting på fabrikk.

Les mer om dyretransport og slakt her.

Dyrevernalliansen arbeider for bedre driftsformer, sunnere raser og mer beite i norsk husdyrproduksjon. I dette arbeidet inngår å få innført økte kompetansekrav til bøndene.

Vi arbeider for at bedrifter og offentlige institusjoner skal stille dyrevelferdskrav ved matinnkjøp, og for at forbrukere skal få bedre informasjon og produktalternativer. Et hovedmål i arbeidet vårt er mindre kjøttforbruk og større andel vegetarmat i norsk kosthold.

Derfor har vi lansert Dyrevernmerket - Norges første matmerkeordning for dyrevelferd.