Norge produserer mesteparten av verdens oppdrettslaks, i tillegg til blant annet regnbueørret. Fiskeoppdrett drives svært intensivt. Velferdsproblemene for oppdrettsfisk er store, også for rensefisk. Det mangler kunnskap om fiskenes behov og hvordan velferdsutfordringer kan løses.

Fiskens sanseapparat likner på pattedyrenes. Synet er bygget opp på samme måte. Fisk har god luktesans, som hjelper den til å navigere. Hørselen er også god. Ett sanseorgan skiller seg fra pattedyrenes: langs hele siden har fisken et spesielt organ, sidelinjeorganet, som gjør at den kan føle trykk, bevegelse og strømninger i nærheten.

Når laksefisken er blitt 1–1,5 år gjennomgår den smoltifisering for å tilpasse seg et liv i sjøen. Dette betyr at den endrer seg både fysiologisk, adferdsmessig og utseendemessig. Fisken blir sterkere og får en mer strømlinjeformet kropp, slik at den blir en bedre svømmer. Den legger ut på en lang reise hvor den tilbakelegger 5–30 kilometer daglig!

I naturen lever laks og regnbueørret alene i deler av livssyklusen. De svømmer over store avstander, og returnerer for å gyte.

I stamfiskanleggene holdes kjønnsmodne stamfisk som produserer rogn. Deretter fraktes rognen til settefiskanlegg, hvor klekking og oppfôring av yngel finner sted i ferskvann. Etter 8–18 måneder har unglaksen gjennomgått en smoltifisering, og den er klar til å leve i sjøvann. Smolten overføres til et matfiskanlegg, hvor den lever i merder i sjøen.

Her går den fra å være en liten smolt på omlag 100 gram til å bli en stor laks på 3–6 kilo i løpet av 12–18 måneder. Deretter fraktes laksen med brønnbåt til et slakteri.

Den største velferdsutfordringen i norsk fiskeoppdrett er lidelsene laksen utsettes for på grunn av bekjempelsen av lakselus. Ettersom smitte sprer seg raskt og effektivt i vann, er fisk i intensive oppdrettsforhold spesielt utsatt for sykdommer og parasitter. Lakselusa har i stor grad blitt resistent mot kjemiske lusemidler.

Derfor er nye metoder som spyling, børsting, ferskvann og varmt vann (termisk avlusing) utviklet. Mange av metodene er tatt i bruk i stor skala uten at det er tilstrekkelig kunnskap om effekten på lakselus eller fiskevelferden. En del oppdrettsfisk får sår eller dør av stresset som følge av håndteringen.

En andel av oppdrettslaksen har såkalt "tapersyndrom". Taperfiskene har forkrøplet vekst og generelt dårlig utseende. De viser adferdsmessig forstyrrelse som treg og sløv svømming nær overflaten. Årsaken til tapersyndrom er fortsatt uavklart, men flere faktorer som sykdom, lakselus, stress eller negativt sosialt miljø kan spille inn.

For å redusere mengden lakselus på oppdrettsfisken har næringen tatt i bruk såkalte rensefisk, som er småfisk som spiser lakselus i oppdrettsmerdene. Det er store velferdsproblemer for rensefisken i merdene. Den har svært høy dødelighet blant annet på grunn av skader under håndtering og transport.