Alle hanngriser kastreres, for å sikre at kjøttet ikke har rånelukt. Et bedre alternativ er vaksinen Improvac, som er et ganske nytt tema i Norge. Her har vi samlet svar på noen spørsmål om vaksinen.

Skrevet av sivilagronom Marianne Kulø og veterinær Helle Haukvik

Vaksinering mot rånelukt innebærer at grisen får to injeksjoner med vaksinen Improvac i løpet av levetiden. Improvac forsinker kjønnsmodningen, og fjerner dermed risikoen for rånelukt. På samme måte som sykdomsvaksiner, stimulerer Improvac til antistoffproduksjon.[1] For mange – også blant veterinærer som ikke har spesialisering innen immunologi – kan vaksinering mot kjønnsmodning være et ukjent tema. Vaksinebegrepet brukes i dag imidlertid i videre form enn før. Det brukes ikke bare når det er snakk om immunitet mot infeksjonssykdommer, men også i forbindelse med annen immunitetsutvikling som f.eks. immunitet mot allergiske plager og altså for å forsinke kjønnsmodning.

Ja, i Norge er det det eneste reelle alternativet som kan innføres i stor skala. Å ale opp grisen som "intakt hanngris" – dvs uten noen form for kastrering eller vaksine – ansees av norsk svinenæring som helt uaktuelt. Svinenæringen anser derimot vaksinen som en realistisk løsning.[1,4] Intakt hanngris er ikke aktuelt for norsk svinenæring av flere årsaker: I internasjonalt perspektiv er nordiske forbrukere spesielt sensitive for rånelukt, norsk griserase er spesielt disponert for å utvikle rånelukt og norske griser slaktes sent. I noen land er kastrering av gris mindre vanlig, enten fordi grisene slaktes før de blir kjønnsmodne eller fordi forbrukerne har større aksept for rånelukten. Det har vært forsket på muligheten for kjønnssortering av sæd, men det har ikke lyktes å utvikle en metode for kommersiell bruk. Kjøttnæringen mener det er muligheter innen avl for å redusere rånelukt, men har etter årevis med forskning heller ikke her kommet opp med gode nok resultater.[6]

I 2010 ble det satt i gang en grundig utprøving av vaksinen, i norske besetninger som leverte gris til fire slakterier. Erfaringer fra utprøvingen viste at vaksinen hadde like bra effekt som kirurgisk kastrering, men forutsatte gode rutiner på gård og slakteri, godt samarbeid med veterinær og god oversikt over dyr og puljer.[2] Kjøttnæringens ledelse har ikke tilrettelagt for storskala bruk av vaksinen. Se spørsmål 41 for mer informasjon om hvorfor andelen fortsatt er såpass liten.

Nei, Improvac er en vaksine – og inneholder ikke hormoner. Vaksinen virker på samme måte som alle andre vaksiner som gis til dyr og mennesker ved at immunsystemet stimuleres til å danne antistoffer. Etter den andre dosen er vaksinens påvirkning på kjønnshormonet GnRH (gonadotropin releasing hormon) lik den som skjer ved kirurgisk kastrering, men virkningen er kun midlertidig. I og med at GnRH står svært sentralt i dyrets kjønnsutvikling, vil behandlingen forsinke utviklingen av testikkelstørrelsen og hemme produksjon av hormoner i testiklene.[1] 

Vaksinen inneholder et protein som er en inaktiv analog av hormonet GnRH (gonadotropin releasing hormon). Proteinet i vaksinen består ikke eksakt av samme aminosyrer som GnRH. Proteinet ligner hormonet tilstrekkelig til å fungere som antigen. Det er imidlertid ikke et hormon og har heller ikke hormonvirkning – på samme måte som at sykdomsvaksiner jo ikke inneholder smittestoffer som kan gjøre dyret syk. Vaksinen stimulerer grisen til å produsere antistoffer mot kroppens eget GnRH. Antistoffene binder seg til kroppens eget GnRH, som fører til at GnRH blir inaktivert slik at hjernen ikke får signal om å produsere kjønnshormoner.[1] 

Nei, det er faglig feil å kalle bruk av improvac for kjemisk kastrering. Kjemisk kastrering innebærer behandling med hormoner. Vaksinen Improvac inneholder ikke hormoner. Improvac aktiverer immunforsvaret, noe kjemisk kastrering ikke gjør. Kjemisk kastrering bryter i stedet direkte inn i dyrets egen hormonproduksjon. Vaksinen ble godkjent av myndighetene i Norge og EU i 2009. Kjemisk kastrering er ikke tillatt for dyr i norsk matproduksjon. Improvac ville med andre ord ikke vært tillatt, hvis det var kjemisk kastrering. Når begrepet ”kjemisk kastrering” brukes om vaksinering med Improvac er det en uheldig sammenblanding av begreper. Vaksinen kan kalles "immunologisk kastrering", men det er et faglig upresist begrep og dermed mindre hensiktsmessig.[1]

Vaksinen er i utgangspunktet like effektiv som kirurgisk kastrering. Vaksinen innebærer at risikoen for rånelukt hos kryptorkide og hermafroditter unngås, og disse utgjør en andel på 0,2-0,6%. Dette er dyr som det per i dag er et problem å identifsere på slaktelinja. [2] Hvis griser imidlertid er (subklinisk) syke når de vaksineres eller veterinæren gjør feil under vaksinasjonsprosedyren, er det økt risiko for at vaksinen ikke har tilstrekkelig effekt. Det kan da være behov for en tredje dose av vaksinen. Som ved kryptorkide og hermafroditter, blir ikke tilstrekkelig vaksinerte griser fanget opp i kontrollsystemet på slakteriet. Det er mer tidkrevende å kontrollere grisen før slakting, men kontrollmetoden er like trygg.[1,2]           

Mens formålet med de fleste vaksiner er at kroppen skal danne antistoffer mot mikroorganismer og derved hindre utvikling av sykdom, fører Improvac til dannelse av antistoffer mot kroppens eget hormon som er ansvarlig for kjønnsmodningen.[1] I norsk griseproduksjon injiseres dyrene for øvrig med flere vaksiner mot sykdommer som coliinfeksjon, parvovirusinfeksjon og rødsjuke. Dette gjelder også økologiske besetninger.[3] De andre vaksinene i norsk griseproduksjon gis i purkebesetningene, der grisene er med mordyret de første leveukene. Senere flyttes grisene over i egne slaktegrisbesetninger, der de er mesteparten av livet. På norske gårder med slaktegris, er det ikke vanlig med faste veterinærbesøk. For gårder som bruker Improvac, vil faste veterinærbesøk innføres fordi vaksinen ikke kan settes av bonden selv. Når Improvac tas i bruk, innebærer det dermed bedre helseoppfølging av grisene. Helselidelser oppdages tidligere, og bondens helseoppfølging av grisene blir gjerne bedre.[9]

Nei, vaksinen er godt utprøvd internasjonalt. Vaksinen har vært i bruk i Australia og New Zealand i over 20 år. Over 100 millioner doser er anvendt, uten at alvorlige bivirkninger er rapportert. En så lang og omfattende bruk av vaksiner er erfaringsmessig mer enn bra nok erfaringsgrunnlag til å kunne utelukke eventuelle uønskede bivirkninger. Til sammenligning, har kirurgisk kastrering velkjente negative bivirkninger som smerte og ubehag. Omfang av de helsemessige negative bivirkningene relatert til det kirurgiske inngrepet er imidlertid ikke tilstrekkelig kartlagt (se spørsmål 20 for mer informasjon). Når grisen blir vaksinert, tar det én uke før den får full effekt. Se spørsmål 25 for mer informasjon om hvordan dette påvirker grisene.

Vaksinen virker ikke immunosuppresivt. Det er korrekt at hormonproduksjonen ikke kommer i gang, men vaksinen virker ikke direkte på testikkelen. Ved vaksinering dannes antistoffer mot den signalsubstansen i hjernen som skal sende signal om at kjønnshormonproduksjon – både hos hunngriser og hanngriser – skal starte. Vaksinering hindrer at dette signalet blir sendt. Dette tilsvarer vanlige vaksiner som typisk fungerer mot en spesifikk bakterie eller virus, og som jo ikke senker kroppens immunforsvar mot andre infeksjoner. Immunsuppresjon brukes bare om når hele immunforsvaret svekkes, for eksempel kortisonbehandling.

Nei. Som med andre vaksiner grisen får, innebærer Improvac ingen risiko for den som spiser kjøttet. Dermed har myndighetene definert Improvac som et preparat der det ikke tilbakeholdelsestid for å spise kjøttet. Årsaken til at vaksinen er kategorisert i kategorien preparater med null tilbakeholdelsestid, er at vaksinen kun er aktiv når den injiseres subkutant (dvs i underhuden). Vaksinens virkestoff består av ni små aminosyrer. Aminosyrene brytes ned i mage- og tarmkanalen, og har derfor ingen effekt på den som spiser kjøtt fra vaksinert gris.[1] Til sammenligning blir grisene injisert med mange andre preparater med mulig risiko for den som spiser kjøttet, og disse har derfor tilbakeholdelsestid. Et eksempel er bedøvelsesmiddel og smertestillende preparat som kirurgisk kastrerte griser blir injisert med.

Vaksinen er godt utprøvd internasjonalt. Se svar på spørsmål 9.

Nei, av flere grunner: Svineinfluensavaksinen har ikke blitt utprøvd tilstrekkelig, det har Improvac (se svar på spørsmål 9). Svineinfluensavaksinen er dessuten mot infeksjonssykdommer, og dermed ikke sammenlignbar med Improvac. Improvac tilhører kategorien peptidvaksiner. Improvacs hjelpestoffer inneholder dessuten ikke olje. Det var denne oljen i svineinfluensavaksinen som førte til blant annet narkolepsi som mulig bivirkning. 

Nei. Legemiddelverket og Mattilsynet kategoriserer vaksinen som helt trygg. (se spørsmål 11).

Nei. Dagens praksis med kirurgisk kastrering innebærer at spedgrisen får injeksjon med Metacam (smertestillende) i muskelen og injeksjoner med Lidocain (lokalbedøvelse) i hver testikkel. Injeksjoner med kjemikalier skjer altså for både kirurgisk kastrering og når grisen får vaksinen. Kirurgisk kastrerte griser slippes tilbake i bingen med åpent sår, som ifølge næringa øker infeksjonsfare.[4,9] Leddbetennelser blir gjerne behandlet med antibiotika, men svinenæringen har ikke statistikk over omfang av slik behandling. Vaksinerte griser har dermed mindre behov for antibiotikabehandling. 

Legemiddelverket og kjøttnæringens eget fagsenter Animalia er begge tydelige på at vaksinen er uproblematisk for mattrygghet og folkehelse. [1]

I en del alternative miljøer er det generelt stor skepsis til vaksiner. Økologiske forbrukere er imidlertid en mangefasettert gruppe, som gjerne er over gjennomsnittet kunnskapsrike og spesielt opptatte av dyrevelferd. Det finnes ingen studier om hvorvidt økologiske forbrukere ville foretrekke kirurgisk kastrering framfor vaksinering. Til ettertanke kan dagens praksis – der økologiske spedgriser kastreres kirurgisk og blir injisert med smertestillende og bedøvende preparater – ansees som en reell omdømmerisiko for økologisk svinekjøtt. 

En vaksine (som stimulerer immunforsvaret til å gjøre en oppgave selv) kan ikke sammenlignes med et stoff som er designet for å være giftig og drepe med sin egen potens. DDT var et effektivt insektsmiddel som viste seg å være bioakkumulerende, dvs at giften lagret seg i vev og økte i konsentrasjon oppover i næringskjeden. Det tok ikke lang tid å finne ut at DDT hadde bivirkninger, men bruken fortsatte fordi den var så effektiv. Med dagens kunnskaper om bioakkumulering ville aldri DDT blitt godkjent av myndigheter. Til sammenligning har vaksinen blitt brukt i milioner av griser som igjen er blitt spist av enda flere millioner mennesker. Med dagens avanserte måleinstrumenter er det ikke mulig å finne spor av vaksinen i grisene ved slakt engang. DDT gir til sammenligning utslag på moderne instrumenter langt opp i næringskjeden.

Griser skriker på ulike måter, og lydene kan mistolkes av oss mennesker. Selv om grisen protesterer høylytt når den blir løftet opp og håndtert, er det en klar forskjell på skrikingen når den blir kirurgisk kastrert. Denne skrikingen har forskere påvist at er smertehyl. Grisen skriker ekstra intenst av smerte når den blir kirurgisk kastrert, både med og uten bedøvelse.[8]

Grisen kastreres når den kun er noen få dager gammel. Kirurgiske inngrep er generelt alltid belastende for dyret. Ved kirurgisk kastrering bør dyret dessuten være i narkose, noe som svinenæringen anser for å være totalt uaktuelt i kommersiell produksjon. Til sammenligning får hunder alltid full narkose ved kirurgisk kastrering. At grisene nå får bedøvelse og smertestillende, er derfor en forbedring men langt fra bra nok. Problemstillingen gjelder fortsatt: Grisen har vondt under inngrepet, og noen dager etterpå.[4,5] Etter kirurgisk kastrering blir grisene etterlatt med åpent operasjonssår i bingen. Dette medfører en åpen infeksjonsport for bakterier som finnes i grisens levemiljø fra bla.a. avføring. Det er gjort flere sammenlignende studier som viser at dødeligheten er 1,6% høyere hos kirurgisk kastrerte i forhold til immunkastrerte målt fra kastrasjonstidspunktet og frem til grisene avvennes.[7] Dette tallet viser bare toppen av isfjellet: Griser som skranter og mistrives etter infeksjoner via operasjonssåret er vanskelig å tallfeste. Det er imidlertid ingen tvil om at dette er et vesentlig dyrevelferdsproblem ved kirurgisk kastrering, selv ved bruk av bedøvelse og smertelindrende behandling.

Smertehyl er en indikator på at grisen lider. Forskning har påvist at grisen hyler spesielt mye og høyt i det øyeblikket sædstrengene blir strukket for å kuttes over.[8] Årsaken til smerten kan være at blodkar strekkes. Dette er det imidlertid ikke publisert noen undersøkelser om.

Kirurgiske inngrep er generelt alltid belastende for et spedyr. Etter kirurgisk kastrering blir grisene etterlatt i bingen med operasjonssår, som er infeksjonsport for bakterier. Se spørsmål 20 for utdypende informasjon. Et annet problem er at det per i dag ikke finnes bedøvende og smertestillende legemidler som er godkjent og velegnet til bruk ved kastrasjon av spedgris. Veterinærmessig er det et dilemma at spedgrisene må utsettes for ubehaget ved to injeksjoner (bedøvelse og smertelindring) for å skulle skånes for noe av smerten og ubehaget ved kirurgisk kastrering.

I liten grad: Grisen får en injeksjon bak øret, og kjenner generelt lite ubehag ved dette. Som ved kirurgisk kastrering og andre vaksinasjoner, kan grisen få en forbigående hevelse på injeksjonsstedet og det kan forekomme svært sjeldne bivirkninger som anafylaktisk sjokk. Derfor er det bra at det er veterinær som setter vaksinen.

Nei, håndteringene er ulike og kan ikke uten videre sammenlignes. Bruk av Improvac innebærer mindre stress for grisen, selv om håndteringen skjer ved to tidspunkter: Ved kirurgisk kastrering løftes spedgrisen opp to ganger. Først løftes den opp for å få injisert henholdsvis smertestillende middel og lokalbedøvelse, og deretter en gang til for at det kirurgiske inngrepet skal utføres: Pungen snittes opp, testiklene tas ut og sædstrengen snittes over. Griser som blir vaksinert er eldre, og slipper å bli løftet opp. De får injeksjon én gang ved to ulike tidspunkt (minst 4 ukers mellomrom). Grisen kan stues mot en vegg, slik at den står stille. Større griser (andre injeksjon) kan gjerne får injeksjonen samtidig som de fôres, og behøver altså ikke holdes i ro på annen måte. Injeksjonen settes bak øret. Etterhvert som hanngriser blir eldre, nærmer de seg kjønnsmodning. De hormonelle endringene kan gradvis føre til mer urolig adferd i bingen. Andre injeksjon skal settes mens grisen ennå er så ung at urolig adferd ikke er blitt et problem. Vaksinen fører til at grisene blir roligere, fordi prosessen mot kjønnsmodning opphører.

Ved bruk av Improvac får vaksinen gradvis sterkere effekt etter injeksjonen, og oppnår full effekt i løpet av en uke. Hormonendringen for vaksinerte griser fører til at prosessen mot kjønnsmodningen stoppes midlertidig, og grisene unngår dermed den urolige adferden de ellers kunne ha fått. Hanngrisene vil i betydelig mindre grad være motiverte til  å ri på hverandre eller slåss. Miljøet i grisebingen holdes dermed rolig. Virkningen ved bruk av improvac er midlertidig. Kjønnsmodningen vil etter hvert starte igjen, men innen den tid vil de ha blitt sendt til slakting.

Ifølge en undersøkelse blant norske bønder, er bedre dyrevelferd hovedmotivasjonen til at de har byttet ut kirurgisk kastrering med Improvac.[19] De aller fleste bønder har imidlertid ikke prøvd Improvac, og har kun erfaring med kirurgisk kastrering. De har dermed aldri opplevd fordelene med griser som i stedet har blitt vaksinert. Generelt kan det være vanskelig å innse at egen praksis er uakseptabel, spesielt når det har vært tradisjon og den er lovlig. En parallell kan trekkes til erfaringene før og etter påbudet om bedøvelse: Før var det tillatt at grisen ble kastrert uten bruk av bedøvelse. De fleste bønder mente da at denne praksisen ikke innebar dyrelidelse. I dag er bøndene enige om at grisen lider hvis den blir kastrert uten bedøvelse. Slik lidelse er helt unødvendig, og må karakteriseres som mishandling – grisen lider like mye, uansett om det er lovlig eller ikke.

Selv i fjøs med optimal hygiene, vil det være høyere smittepress enn for eksempel på en veterinærklinikk. I et fjøs er det høy dyretetthet, utfôring, mange partikler i luften og grisen gjør fra seg i bingen. Dette øker infeksjonsfaren. Ifølge en undersøkelse blant norske bønder, fører kirurgisk kastrering til at flere griser får leddbetennelser og at flere dør.[19] 

Se svar på spørsmål 20.

Når grisen blir vaksinert, får den injisert Improvac én gang ved to ulike tidspunkt med minst 4 ukers mellomrom. Grisen er minst 8 uker ved første injeksjon. Vaksineinjeksjonen settes bak øret. I det øyeblikket injeksjonen skjer, må veterinæren sikre at grisen holder seg i ro. Bonden kan bistå i bingen. Ved injiseringen kan grisen bli holdt i ro på en mild måte, ved at grisen ved hjelp av at mobile lemmer stues sammen inn mot en vegg eller at grisen får tildelt fôr. Grisen utsettes dermed verken for fiksering eller blir løftet opp. Å kun sette en sprøyte bak øret på grisen, er betydelig mindre arbeidsomt for veterinæren sammenlignet med å skulle løfte opp grisen for å kastrere den (den enkelte gris løftes da opp to ganger, først for å få bedøvelse/smertestillende og deretter når den skal kastreres).

Ifølge erfaringer fra en norsk gård tar det rundt 25 sekunder per gris.[13] Se spørsmål 24 for mer informasjon om veterinærens merarbeid ved kirurgisk kastrering.

Etterhvert som grisene blir eldre nærmer de seg gradvis kjønnsmodning. Kjønnsmodne hanngriser kan være urolige og plage hverandre, spesielt hvis levemiljøet ikke er optimalt. Når vaksinen settes på riktig tidspunkt, unngår en at grisene blir kjønssmodne. Dermed er de fortsatt rolige. Hvis preparatanbefalingen fra Legemiddelverket ikke følges, kan grisene bli for kjønnsmodne og risikoen for urolig adferd øke.

Å endre praksisen på gården innebærer merarbeid, fordi nye rutiner skal innføres. Det er nok en hovedgrunn til at såpass få bønder ennå ikke har prøvd vaksinen i sin besetning. Norske bønder som har skaffet seg erfaring med vaksinen, rapporterer imidlertid som oftest om mindre arbeid. De slipper for eksempel ekstraarbeidet med å måtte operere brokkgriser og griser med kun én testikkel. Det rapporteres også om mindre diaré og leddbetennelse.[20] Rutinene for vaksinering forenkles betraktelig ved at alle grisene kjønnssorteres, når de flyttes over i slaktegrisavdeling.[9] 

Nei, tvert om: Sammenlignet med kirurgisk kastrering, viser forsøk og erfaring at bruk av Improvac kan gi økt kjøttprosent, reduserte fôrkostnader og bedre tilvekst. Nortura og Felleskjøpet har utførte to studier for å sammenligne produksjonsresultater ved bruk av Improvac versus kirurgisk kastrering. Konklusjonen er at Improvac fungerer like bra i Norge som i internasjonale studier.[11] For å sikre at fôrkostnadene reduseres, må fôringen tilpasses at grisen har normal kjønnsmodning fram til vaksinen får virkning.[12] Kjøttnæringen er derfor enig om at vaksinen innebærer bedre produksjonsøkonomi.[6] I Norge innførte slakteriene et særskilt kontrollgebyr på 50 øre/kg for slakting av griser som har blitt vaksinert med Improvac. Gebyret er ment å dekke kostnadene for rutinekontroller som sikrer at kjøtt med rånelukt ikke kommer ut på markedet. Dette gebyret er redusert til 30 øre/kg, fordi slakteriene nå har erfart at kontrollsystemet var rimeligere enn først antatt.

Fram til våren 2015, risikerte bonden å få 10.000 kr i gebyr fra slakteriet hvis det ble levert uvaksinert gris. Aktørene som sto bak gebyrinnføringen var Nortura, KLF, Bondelaget, Småbrukarlaget og Norsvin. Etter protester fra bøndene, ble gebyret redusert til 3.000 kr. I praksis har svært få bønder blitt ilagt gebyret.             

For veterinærer er det generelt viktig å ta på alvor eventuell risiko for selvinjeksjon. Veterinærer tar allerede hensyn til dette når de i sitt arbeid injiserer dyr med mange ulike preparater. De bruker langt farligere preparater enn Improvac, for eksempel hormonpreparater og antibiotika. Å stikke seg selv med sprøyte skjer generelt svært sjelden, og å i tillegg inijisere stoff samtidig som en stikker seg skjer enda sjeldnere. Produsenten av Improvac har utviklet en injektor som gjør at faren for selvinjeksjon er sterkt redusert. Det er ikke rapportert selvinjeksjon verken i Sverige eller Norge, og kun et fåtall tilfeller på verdensbasis.

En risiko ved selvinjeksjon kan være at man kan få en allergisk reaksjon på stoffene i vaksinen (anafylakse). En slik risiko er tilstede ved injeksjon av de aller fleste stoffer. Risikoen for anafylakse er noe høyere for vaksiner med adjuvans enn for andre stoffer, men ikke spesielt for Improvac. Ved selvinjeksjon vil det også kunne oppstå en lokal irritasjon på injeksjonsstedet som er selvbegrensende. I motsetning til andre vaksiner er risikoen for selvinjeksjon med Improvac minimal på grunn av den spesielle injektoren med sikkerhetssystem.

Ved selvinjeksjon kan det også potensielt oppstå en midlertidig nedsatt produksjon av kjønnshormoner. I utgangspunktet kreves det to injeksjoner for å få en slik effekt, og den vil alltid være reversibel. Selv ved to gangers injeksjon med Improvac vil effekten kun være midlertidig, akkurat som hos gris. Det er ikke fare for å bli steril, og kvinner og menn i fertil alder kan fint håndtere vaksinen. I et worst case scenario hvor en veterinær injiserer seg selv to ganger, vil man kunne ta tilskudd av kjønnshormoner i de månedene vaksinen har effekt. Blant de få tilfellene som har opplevd selvinjeksjon er det ingen som har fått varige mén. Produsenten anbefaler likevel for sikkerhets skyld at den som skulle oppleve en selvinjeksjon ikke lenger benytter vaksinen. På denne måten elimineres risikoen for en injeksjon nummer to. 

Improvac er som nevnt ikke det eneste preparatet veterinærer benytter som som kan ha konsekvenser ved selvinjeksjon eller eksponering på andre måter. Mange legemidler vil kunne gi lokal irritasjon og smerte, og en risiko for allergisk reaksjon. Vaksiner som inneholder oljebasert adjuvans vil kunne gi sterke lokale reaksjoner og i verste fall tap av en finger. Prostaglandiner vil gi sterk sammentrekning av blodkar og risiko for pusteproblemer. Avlivingsmidler og stoffer brukt til prøvetaking kan være skadelige for luftveier, og enkelte er kreftfremkallende dersom de ikke håndteres rett. Veterinærer er altså godt vant til å ta forhåndsregler ved håndtering av stoffer med ulik risiko. Ved oppstart av bruk av Improvac tilbys det grundig opplæring fra legemiddelprodusenten til dem som skal håndtere vaksinen. Sammen med den spesielt trygge injektoren gjør dette at veterinærenes HMS er godt ivaretatt ved bruk av preparatet. 

Generelt bør veterinærer som er gravide, eller forsøker å bli gravide, ta en rekke forhåndsregler i jobben. Dette gjelder både i form av legemidler som benyttes og hvilke arbeidsoppgaver som utføres. Som med en del andre preparater, anbefales det da at man ikke benytter Improvac. Per i dag er det for Improvac ikke helt sikre data på konsekvensene av injeksjon for gravide da dette trolig aldri har forekommet. Ut fra erfaringer med lignende stoffer er det imidlertid sannsynlig at injeksjon kan medføre økt risko for abort og fosterskade. Det er ingen fare for å bli permanent steril, verken for kvinner eller menn. Kvinner i fertil alder som ikke aktivt forsøker å bli gravide kan fint håndtere vaksinen. Selv om risikoen for selvinjeksjon er helt minimal er det altså, for å være på den sikre siden, anbefalt å unngå å benytte vaksinen mens man er gravid. 

Andre preparater gravide veterinærer bør unngå, er for eksempel preparater til hormonbehandling av landbruksdyr Smådyrsveterinærer må unngå såkalte “abortsprøyter” til hund, som inneholder antiprogesteron og vil kunne gi abort eller fosterskade også hos menneske. I tillegg til kontakt med legemidler kommer spark og andre fysiske skader fra store dyr (eksempel ku og hest) og bitt fra hund og katt, som alle potensielt vil kunne ha alvorlige konsekvenser dersom man er gravid. En gravid veterinær vil også måtte unngå eksponering for røntgenstråling og gassanestesi som kan være skadelig for fosteret.

I motsetning til mange andre preparater som benyttes av veterinærer, er det kun ved injeksjon at Improvac har effekt. Søl på hud eller å puste inn aerosoler fra preparater, har ingen effekt fordi stoffet ikke vil tas opp i kroppen på denne måten. Derfor er Improvac svært trygt i forhold til flere andre vanlig brukte preparater som kan tas opp ved søl på hud. Akkurat som for andre legemidler anbefales det å skylle vekk eventuelle legemiddelrester fra hud, for å unngå irritasjon.

Andelen griser som ikke responderer på behandlingen er svært lav. Hovedrisikoen vil dermed være at grisen ved en feil ikke har blitt gitt de pålagte to dosene med vaksinen, eller at veterinæren ikke har fulgt prosedyrene korrekt da vaksinen ble gitt. Det er viktig å sette injeksjonen korrekt, og ha god hygiene. Bonden er forpliktet til å gode kontrollrutiner, med registreringer for hver dose den enkelte gris får, og at grisene vurderes før de sendes til slakteriet. På slakteriet er det egne kontrollrutiner, som fanger opp eventuelle griser med rånelukt. [1,2] Risikoen for at kjøtt med rånelukt skal havne på markedet er vurder som like liten som gris fra kirurgisk kastrerte griser.[2] 

I norsk svineproduksjon – inkludert økologisk produksjon – gis vaksine mot rødsjuke, E.coli og parvovirus. Disse vaksinene gis i purkebesetningene, der grisene er med mordyret de første leveukene. Senere flyttes grisene over i egne slaktegrisbesetninger, der de er mesteparten av livet.

For kirurgisk kastrering påpekte norske veterinærer at byller var den hyppigste formen for komplikasjon ved inngrepet, da påbudet om bedøvelse ble innført i 2002.[10] Generelt er det naturlig at komplikasjoner forekommer mest i den første perioden når en ny metode innføres, før alle har fått tilstrekkelig opplæring og erfaring. Generelt, hvis den som setter injeksjon med legemidler ikke har rent utstyr eller korrekt teknikk, kan en hevelse oppstå. Tilsvarende som ved kirurgisk kastrering – der grisen også får injeksjoner – kan det derfor oppstå små blødninger og hevelse på injeksjonsstedet. Vaksiner inneholder dessuten adjuvans, som skal gjøre dem mer effektiv ved å "irritere" litt på injeksjonsstedet for å stimulere immunforsvaret til å reagere. Vaksinen Improvacs adjuvans er ikke mineralbasert, som gir mildere effekt, og skal være snillere mot vevet.

Når såpass nye rutiner skal innføres, er det gjerne prøving og feiling i starten. Det er viktig å ha en erfaren veterinær, og å få rådgiving om hvordan det best kan tilrettelegges for vaksinering på gården. Det er registrert få negative tilbakemeldinger fra bønder. Mange, spesielt de som driver ren slaktegrisbesetning, synes det er positivt å få faste veterinærbesøk og bedre helseoppfølging av grisene. Til sammenligning synes de aller fleste bønder at kirurgisk kastrering ville være greit å slippe.

Foreløpig foreligger det ingen endelig regelverksavklaring om Improvac i EU, som norsk økoforskrift må innrette seg etter. EUs SCOF-komité har ansvar for å bistå de enkelte landene med å tolke økoregelverket. Komiteen har ikke entydig konkludert at vaksinen er forbudt, og har påpekt at den trolig ikke er i henhold til økologisk prinsipper. I den sammenheng er det relevant å påpeke at heller ikke kirurgisk kastrering er i samsvar med disse prinsippene. Tyske myndigheter har tillatt Improvac i deres nasjonale økologisk produksjon. Hvis improvac skal kunne tas i bruk av norske økobønder, må Mattilsynet først behandle saken. For at Mattilsynet skal prioritere saken, ønsker de å motta en henvendelse fra en organisasjon eller bedrift - f.eks. Debio.

Kjøttnæringens ledelse har ikke ønsket storskala vaksinering, fordi de synes det er for ressurskrevende å skulle kontrollere slike griser på slakteriet. Kirurgisk kastrerte griser er kjappere å kontrollere, fordi en rett og slett kan sjekke om testiklene er intakte eller ikke. Vaksinerte griser tar det lengre tid å sjekke. For kjøttnæringen er det enklere å bare fortsette som før.[6] En hovedårsak til at så få bønder anvender vaksinen, er nok at kjøttnæringens bransjeregelverk har vært ganske strengt og komplisert.[4] Til tross for det kartlagte behovet for investering i kompetanse og gode systemer, har kjøttnæringens ledelse gjort lite for å øke andelen vaksinerte griser siden 2010. Først høsten 2014, da landbruks- og matminister Sylvi Listhaug påla kjøttnæringen å minske andelen kastrerte griser, begynte næringen å øke fokuset på tilrettelegging for at flere skal kunne ta vaksinen i bruk.[6] Norske bønder mener likevel fortsatt at de får for lite informasjon om hvordan Improvac kan brukes.[20]

Veterinærforeningen, Norsvin, Animalia og Rådet for dyreetikk har tatt tydelig standpunkt om at vaksinen vil bedre velferden.

"Dette vil kunne forbedre dyrevelferden. I utgangspunktet er det bra med ordninger som ikke krever kirurgisk behandling. Vi er glad for at det forutsettes at veterinærene skal gjennomføre dette." [15]

 "Har man glemt at Stortinget allerede for ti år siden bestemte at kastrering av grisunger skulle forbys fra 2009? Forbudet ble utsatt fordi en manglet alternativer til dagens metode. Nå foreligger det et alternativ, og veterinærene og dyrevernerne hevder at vaksine gir bedre dyrevelferd for grisene.” [16]

"Etter henvendelse fra Animalia har Rådet for dyreetikk vurdert de dyrevelferdsmessige forhold ved immunologisk kastrering (red.komm.: et synonym for vaksinen Improvac) av svin. Rådet for dyreetikk mener at immunologisk kastrering kan være et alternativ til kirurgisk kastrering for å hindre rånelukt, vurdert ut fra dyrevelferd. Det forutsettes at grisene fikseres på en dyrevennlig måte når injeksjonene skal settes. Rådet mener at det likevel bør arbeides videre for å øke kunnskapen på dette feltet med sikte på å utvikle andre metoder en gang i fremtiden slik at kastrering blir unødvendig. Rådet forutsetter at inntak av kjøtt fra immunologisk kastrerte griser ikke har uheldig innvirkning på human helse." [5] For forklaring om hvorvidt fiksering er nødvendig, se spørsmål 29. For informasjon om innvirkning på human helse, se spørsmål 11,14 og 16.

"Dyrevelferdsmessig ser vi vaksine som et fremskritt i forhold til kirurgisk kastrering. En unngår et inngrep som, til tross for bedøvelse og smertestillende, ikke er smertefritt. Og en unngår et åpent operasjonssår som en mulig inngangsport til bakterier med risiko for påfølgende infeksjoner." [4]

Ifølge en spørreundersøkelse utført av Animalia i 2008, vil et klart flertall av norske forbrukere aksepterer vaksinen forutsatt at den er godkjent av norske myndigheter (som den jo er). Undersøkelsen viste at nordmenns kunnskap om grisekastrering er lav. Ingen i gruppen av yngre respondenter visste at griser ble kirurgisk kastrert. I denne undersøkelsen ble vaksinen Improvac omtalt som "medisinsk kastrering", fordi "vaksine" gir mer positive assosiasjoner.[17] Det er logisk å anta at andelen positivt innstilt forbrukere ville vært enda høyere om begrepet "medisinsk kastrering" ikke hadde blitt anvendt. Konklusjonene fra norske forbrukerundersøkelser er i samsvar med undersøkelser fra Sverige, Tyskland, Nederland, Frankrike og Belgia, som viser at forbrukere vil godta vaksinen når de er tilstrekkelig informert.[18]

Kastrering av spedgris er noe ganske annet enn kastrering av hund og katt. Familiedyrene våre får narkose og langvarig smertelindring, mens spedgrisene får kortvarig lokalbedøvelse injisert rett i testiklene. 

Vi er ikke kategorisk negativ til kastrering, når fagfolk konkluderer med at fordelene dyrevelferdsmessig oppveier ulempene. For eksempel lar de fleste bønder ikke ukastrerte okser få komme på beite, fordi dette krever betydelig merarbeid og risiko for farlige HMS-situasjoner. Hvis disse bøndene kastrerte oksene sine, ville de få komme på beite og dermed få betydelig bedre livskvalitet.

Ja, vaksinen Improvac er gunstig for miljøet. Vaksinerte griser har bedre tilvekst og fôrutnyttelse enn kastrater.[6] Lavere fôrforbruk gir også mindre gjødselproduksjon og redusert karbonavtrykk. Dette innebærer mer effektiv og dermed mindre miljøbelastende kjøttproduksjon.

Veterinærene blir å få obligatoriske besøk i slaktegrisbesetningnene, noe som ikke er vanlig i dag. Dette er positivt for vetetrinærenes inntjening. Men det er også positivt for slaktegrisene, siden en bieffekt av vaksineringsbesøket jo kan bli at de samtidig kan få helsesjekk av veterinær. Som med alle andre vaksiner og preparater i husdyrproduksjonen, tjener produsenten av vaksinen på at flere tar den i bruk. Det er en rekke konkurrerende legemiddelfirmaer som nå har satt i gang utvikling av tilsvarende vaksine. 

Nei, dette er et lite sannsynlig scenario. Det er bedriften Pfizer (nå Zoetis) som har patent på Improvac. Patentet utløper rundt 2018. Konkurrerende firmaer er allerede i gang med å se på mulighetene for å produsere egne varianter av vaksinen, og trolig vil tilsvarende produkter snart komme på markedet. En økning i prisen er heller ikke i tråd med Pfizers ønske om å introdusere Improvac i flest mulig land i Europa.

En oversikt fra 2016 viser at kastrering er svært uvanlig i Storbritannia og Spania, der grisen istedet oppales ukastrert ("intakt").[18] Ifølge LMDs arbeidsgruppe er kastrering også uvanlig i Irland, Portugal og Hellas.[6] Andre land der i hvertfall deler av nasjonal svineproduksjon skjer uten kastrering, er Belgia, Frankrike og Tyskland.[18] Det er vedtatt en EU-deklarasjon om å anvende smertestillende/bedøvelse og at kirurgisk kastrering skal opphøre innen 2018. Deklarasjonen har stor oppslutning blant bondeorganisasjonene og i kjøttnæringen, matbransjen og fagmiljø. Den er imidlertid ikke juridisk bindende. Blant de landene som har gjort størst innsats for å etterleve deklarasjonen, er Tyskland, Nederland og Belgia.[6] I Sverige er det per i dag to slakterier som mottar vaksinerte griser. Svenske bønder kan søke om økonomisk støtte, såkalt "pungpeng", for å få dekket kostnadene involvert med å bruke vaksine.

Alt i 2002 bestemte Stortinget at det fra 2009 skulle innføres et forbud mot kirurgisk kastrering av grisunger. Den gang var Norge foregangsland internasjonalt. Men de fleste norske svinebønder har fortsatt med kirurgisk kastrering, etter at forbudet ble utsatt etter press fra næringen. I 2010 ble det satt i gang en grundig utprøving av vaksinen, i norske besetninger som leverte gris til fire forskjellige slakterier. Erfaringer fra utprøvingen viste at vaksinen hadde like bra effekt som kirurgisk kastrering, men forutsatte gode rutiner på gård og slakteri, godt samarbeid med veterinær og god oversikt over dyr og puljer. På tross av dette legger kjøttnæringen i Norge ikke til rette for storskalabruk av vaksinen. Mange bønder vegrer seg i tillegg for å bruke vaksinen, fordi slakteriene opererer med svært tøffe sanksjoner om noe skulle gå galt. De gir 3.000 kroner i straffegebyr til bonden om det oppdages feil. I tillegg opererer Animalia og slakteriene med en kontrollavgift for alle vaksinerte griser som slaktes.
I 2015 overrakte Dyrevernalliansen daværende landbruksminister Sylvi Listhaug 10.000 underskrifter mot kirurgisk kastrering av grisunger. Vi fortsetter å jobbe for at grisungene skal få et bedre liv, uten å få skåret ut testiklene!

Stortinget bestemte faktisk allerede i 2002 at kirurgisk kastrering av grisunger skulle forbys fra 2009. Kun Senterpartiet stemte imot forslaget. Forbudet ble utsatt etter press fra næringen. I 2007 ble det klart at landbruksminister Terje Riis-Johansen, fra nettopp Senterpartiet, ønsket å utsette forbudet. Dyrevernalliansen oppfordret Stortinget til å holde fast ved forbudet. Næringskomiteen ba Regjeringen om å «så snart om mulig komme tilbake til Stortinget med en vurdering av om forbudet mot kastrering av gris bør iverksettes når det foreligger en godkjent vaksine som kan hindre utvikling av rånelukt. Senterpartiet har siden den gang trenert den politiske prosessen, til tross for at vaksinen Improvac har vært tilgjengelig i Norge siden 2009.

Dyrevernalliansen prioriterer sakene i norsk landbruk der vi ser at det er realistisk å finne gode løsninger, som både er økonomisk gjennomførbare og forhindrer betydelige dyrelidelser. Å få kirurgisk kastrering erstattet med vaksine peker seg ut som nettopp en slik god løsning. Se spørsmål 22 og 32 for mer informasjon.

Dyrevernalliansen blir iblant kritisert for å fremme løsninger som ikke går langt nok i forhold til dyrs rettigheter. Vi i Dyrevernalliansen ser det annerledes. Vi forholder oss til at mange landbruksdyr i vår tid blir utsatt for dårlig behandling, og prøver å hjelpe dem med alle lovlige midler. Første prioritet er alltid dyrets beste. Klarer vi ikke å hindre lidelsen, jobber vi for å begrense den. Vårt arbeid med grisers velferd er derfor tosidig. Vi arbeider både for å forbedre griseproduksjonen, og for å redusere nordmenns kjøttforbruk. 

Vi angriper ikke enkeltpersoner, men arbeider for å heve dyrevelferden i landbruksnæringen som helhet. Frem til 2002 var det lovlig – og vanlig praksis  – for bønder å selv kastrere spedgrisene uten bedøvelse. Praksisen ble legitimert med at en trodde de ikke opplevde det som smertefullt. Dyrevernalliansen bidro til å få politisk interesse for et forbud, med bakgrunn i ny fagkunnskap som dokumenterte lidelsen. Dette har ført til lovendringene vi har i dag. Et forbud mot kastrering av gris ble vedtatt av Stortinget i 2002, begrunnet i ønsket om bedre dyrevelferd. Forbudet var ment å skulle iverksettes fra 2009. I 2008 ble Stortingets vedtak om forbud mot kirurgisk kastrering utsatt på ubestemt tid, fordi bondenæringens organisasjoner mente at det ikke fantes en løsning på utfordringene relatert til dette. En slik løsning finnes nå, nemlig vaksinen Improvac. Denne vaksinen er en positiv løsning både for bonde og gris. Den fremmer ikke bare bedre velferd, men gir også mulighet for bedre lønnsomhet. 

Se svar på spørsmål 2 for svar på dette.