I motsetning til annet husdyrhold, lar dyrevelferdsproblemene i pelsdyroppdrett seg ikke løse. Pelsdyr er ikke som andre husdyr. Derfor arbeider Dyrevernalliansen for avvikling av pelsdyroppdrett, mens vi for annet husdyrhold arbeider for bedre driftsformer.

Av alle husdyrproduksjonene har pelsdyrnæringen størst velferdsmessige problemer, og med dårligste framtidsutsikter for å løse disse problemene.

På gård er det generelt mulig å oppnå god dyrevelferd ved at driftsformen tilpasses dyras biologiske behov. På norske pelsfarmer er det rev og mink som holdes for oppdrett. Mens disse artene er rovdyr, er de andre husdyrene i norsk landbruk beitedyr. Det er svært vanskelig å sikre de biologiske behovene for rovdyr i fangenskap, sammenlignet med beitedyr.

Pelsdyr er ikke som andre husdyr. Rovdyr som rev og mink er nysgjerrig pågående av natur; de er biologisk tilpasset et ønske om å oppsøke nye stimuli og å utfordre nye situasjoner. Beitedyrs behov er kvalitativt annerledes, fordi de i en helt annen grad foretrekker rutiner og trygge rammer. 

I motsetning til pelsdyrene er det er realistisk mulig å sikre beitedyrs velferd. Sammenlignet med rovdyr, krever de mindre areal og mindre variasjon for å trives.

På norske gårder er det kun for rev og mink at nettingbur er eneste driftsform. Innenfor andre husdyrproduksjoner blir løsdrift stadig mer vanlig.

I en utredning fra Universitetet for miljø- og biovitenskap konkluderes det med at bur som driftsform hindrer god dyrevelferd for rev og mink:

Dimensjonene til burene i pelsdyroppdrett hindrer dyra i å hevde revir eller foreta vandringer. [...] Mink og rev, som har sterke motivasjoner for aktivitet, bl.a. i forbindelse med jakt, vil kunne utvikle stereotypier, som å vandre hvileløst fram og tilbake. Dyra bør ha stort nok areal i et miljø som er utformet slik at de kan få tilfredsstilt aktivitetsbehovet sitt.[1]

Dette samsvarer med EUs fagvurdering av pelsdyroppdrett, som slår fast at den ensformige tilværelsen i burene står i sterk kontrast til det stadig skiftende og stimulirike miljøet reven og minken biologisk er tilpasset til.[2] Til ettertanke: Retningslinjer for hold av dyr i dyrepark utgitt i 1995 oppga at rev bør ha minst 1 dekar per familie, og at hver enkelt mink bør ha minst 100 kvadratmeter og tilgang til vann.[3]

For andre husdyrslag er løsdrift blitt, eller er i ferd med å bli innført, og det går mot avvikling av bås- og burhold. Løsdrift gir radikalt bedre mulighet for å tilby dyra et levemiljø i tråd med deres behov.

· Gris: Fra 2000 er kun løsdrift tillatt. Unntaksvis kan purka fikseres 7 dager etter fødselen.

· Høns: Fra 2012 er kun innredete bur og løsdrift tillatt.

· Kylling: Kun løsdrift er tillatt.

· Storfe: Fra 2034 er kun løsdrift tillatt, og alle nybygg må være løsdrift.

· Sau og geit: Kun løsdrift er tillatt.

Det vil alltid være individuelle forskjeller blant gårdene hva gjelder løsdrift. Det er flere gårder med frilandsgris, som innebærer at grisene får leve et aktivt liv utendørs hele året, i store innhegninger. Dyrevernalliansen løfter fram foregangsbønder som viser hva som er mulig å få til.

Økologiske eggprodusenter gir hønene bedre plass enn i vanlige hønsehus, og de får tilgang til frisk luft og dagslys.

Faglige råd tilsier at løsdrift også burde innføres for mink og rev, for eksempel i form av innhegning på bakken. En slik innhengning ville gitt fundamentalt bedre forutsetninger for aktivitetsbehov, mosjon og sosiale behov. Pelsdyrnæringen avviser imidlertid denne muligheten som et alternativ.

I mellomkrigstiden ble det drevet lønnsom reveproduksjon i Norge i innhegninger. Parasitter var et problem, men ble bekjempet ved hjelp av ulike kjemikalier, og ved bruk av flyttbare innhegninger. 

I Sverige er det ikke lenger lovlig å holde rev i bur. Derimot er det lov å holde rev i innhegninger slik at deres naturlige behov for å grave blir tilfredsstilt. I Danmark er det heller ikke lov med rev i bur.

Fortidens problemer med parasitter kan løses ved hjelp av moderne metoder. Ifølge veterinæreksperter, kan innhegning fungere fint hvis driftsrutinene tar hensyn til dette. Som for andre husdyrslag ville dette innebære renhold, medisinering og at innhegningene er flyttbare.[4]

Næringens argument er at bakkekontakt er uaktuelt fordi det vil føre til uønsket slitasje på pelsen og for høyt smittepress. Årsaken til at nettingbur fortsatt er eneste driftsform i pelsdyroppdrett, er fordi pelsnæringen anser burdrift som en økonomisk forutsetning for konkurransedyktig pelsdyrhold.

Næringen mener dessuten at større bur enn i dag er økonomisk urealistisk. Den nye pelsdyrforskriften innført i 2011 innebærer derfor kun minimale økninger av burarealet.[5]

Pelsdyrnæringens forskning om driftsform har alltid avgrenset seg kun til buret. Det står i sterk kontrast til andre husdyrnæringer som bruker stadig mer midler på forskning om løsdrift. Pelsdyroppdrett er dermed den eneste husdyrproduksjonen der det ikke finnes noen mer dyrevennlig driftsform å satse på. Pelsdyrnæringen har valgt å ikke være med på samfunnsutviklingen mot et bedre dyrehold.

Dyrevernalliansen arbeider for bedre driftsformer i landbruket, og for at regjeringens plan om å avvikle pelsdyrnæringen innen 2025 blir fullført. 

Kilder: