De fleste gårdsdyr står inne hele eller store deler av livet. Folk flest ser derfor ikke noe særlig til landbruksdyrene på norske gårder. I reklamene spres nasjonalromantiske forestillinger om hvordan dyrene har det, men intensiv avl, gammeldagse fjøs, dårlig regelverk og fokus på økonomi fører til dyrevelferdsproblemer.

Ifølge loven skal dyr beskyttes mot «unødige påkjenninger og belastninger». Grensen for hva som regnes som nødvendig – og dermed lovlig – lidelse varierer mellom ulike dyr og kan i praksis gjøre dårlig dyrevelferd lovlig. For eksempel er det tillatt å skille ku og kalv rett etter fødsel, og å holde enkelte gårdsdyr innesperret på liten plass hele livet. Økonomi og tradisjon veier ofte tyngre enn dyrenes behov. Økonomiske hensyn har også ført til at landbruksnæringene har avlet frem landbruksdyr til veldig spesifikke formål, som å produsere veldig mye melk, kjøtt eller egg.

Er kylling og høns det samme dyret?

En del forbrukere tror at kyllingkjøtt og egg kommer fra samme dyr, men her har spesialisert avl og økonomiske hensyn gitt veldig ulike raser av samme art: verpehøner og slaktekyllinger.

Eggleggende høner

Verpehøner har lite kjøtt på kroppen og er avlet for å legge rundt ett egg daglig. Ville høner legger normalt mellom 10 og 20 egg i løpet av et helt år, så dette er en enorm økning og et voldsomt hardkjør for kroppen. Eggleggingen tapper kalkreservene og gjør at mange høner lider av beinskjørhet. Etter rundt 1,5 år avlives verpehøna fordi hun begynner å legge færre egg.

Les mer om frittgående høner og burhøns her.

Slaktekylling som gårdsdyr

Kyllingkjøtt kommer fra kyllinger som er avlet for et helt annet utseende enn verpehøns, selv om de er samme art. De kalles «slaktekylling» fordi de er avlet for å få mye kjøttfylde raskt. De slaktes typisk allerede ved 4-5 ukers alder. De fleste kyllingene i Norge er av den hurtigvoksende rasen Ross 308. Dyrevernalliansen jobber for å fase ut denne rasen til fordel for mer saktevoksende raser, fordi Ross 308 har alvorlige dyrevelferdsproblemer.

Det tryggeste valget er egg som har Dyrevernmerket. Hønene fra Dyrevernmerket produksjon har bedre plass, frihet til å gå ut, mer naturlig mat og mulighet til lek og utforskning.

Her kan du se forskjellen mellom Dyrevernmerkede, økologiske og vanlige egg.

Denne bør du også lese: Fakta om kylling.

Holdes det kalkuner som gårdsdyr i Norge?

Du har kanskje ikke tenkt over det, men det holdes kalkuner som gårdsdyr i Norge. Om du aldri har sett en kalkun, er ikke det så rart, siden de aller, aller fleste holdes innendørs hele livet. Det er vanlig å ha mellom 5.500 og 9.500 kalkuner i samme hall. Kalkuner på norske gårder vokser ekstremt fort. Siden de blir så store, klarer de verken å fly eller å parre seg naturlig. De lever på gulvet i en dunkel hall. Dyrevernalliansen arbeider for sunnere kalkuner som får dagslys og nok plass.

Les mer om kalkuner og deres behov her.

Hvor er foreldrene til kyllingene og kalkunene?

Foreldredyrene til slaktekyllingen og kalkunen holdes på egne gårder. For disse avlsdyrene er den intensive avlen ekstra belastende. Slaktekyllinger avlives vanligvis allerede etter 4-5 uker fordi de vokser for raskt til at kroppen tåler å bli særlig mye eldre. Foreldrene til disse slaktekyllingene er naturligvis avlet for samme type vekst og spisebehov. Derfor må de sultefôres for å unngå at de blir overvektige eller får helse- og reproduksjonsproblemer.

For kalkuner er dette et enda større problem. Slaktekalkuner lever vanligvis til mellom 12 og 19 uker og har da blitt abnormt store. Avlskalkunene holdes i live til cirka 54 uker, med alle helseutfordringene det medfører.

Hvordan starter livet for kyllinger og kalkuner?

For slaktekyllinger, kalkuner og verpehøner starter livet typisk på et rugeri. De klekkes, sorteres på samlebånd og pakkes i kasser for å kjøres til gården. Siden hanekyllinger ikke legger egg, har de liten verdi som gårdsdyr, og hanene av verpehønsraser blir derfor kvernet levende på rugeriet like etter klekking. Hanekyllinger av slaktekyllingraser blir derimot ikke kvernet, siden kjønnet ikke spiller noen rolle når de skal slaktes for kjøttet.

Les mer om gårdsklekking – et alternativ til rugeri.

Kommer melk og kjøtt fra samme ku?

Storfekjøtt kan komme fra gårder med melkekyr eller fra gårder med kjøttfe. I likhet med overnevnte gårdsdyr, har også produksjonen av kyr blitt veldig spesialisert med årene.

Kyr i melkeproduksjon

Melkekyr er avlet til å produsere mest mulig melk, hele 26 liter per døgn i gjennomsnitt. Den unaturlig høye melkeproduksjonen gir risiko for sykdommer som melkefeber, ketose og jurbetennelse. Siden melkeproduksjonen kommer i gang fordi kua får avkom, må hun føde en kalv hvert år for å holde produksjonen oppe. Kalvene tas stort sett vekk fra kua den dagen de blir født og får ikke die, fordi de gammeldagse fjøsene gjør samvær vanskelig og mest mulig av melka skal gå til videre prosessering og salg. Kalvene som ikke trengs i produksjonen sendes etter hvert til slakt.

Kjøttfe som gårdsdyr

Kjøttfe har som oftest bedre dyrevelferd, og for deg som spiser storfekjøtt kan det være verdt å tenke på forskjellen mellom melkekyr og kjøttfe. Når man ser kalver som får gå ute sammen med moren sin er det i de fleste tilfeller kjøttfe, eller «ammekyr» som de også blir kalt. De brukes ikke til melkeproduksjon, og kua får derfor beholde kalven sin, som får drikke så mye melk den vil fra kua. Kjøttfe får gjerne gå utendørs hele eller store deler av året, mens melkekyr i verste fall er bundet på bås 10 måneder i strekk.

Du bør også lese denne: Fakta om ku, kalv og okse.

I en rapport fra Landbruks- og matdepartementet ble konklusjonen at løsdrift er best for kua. Det bygges stadig nye løsdriftsfjøs, men de fleste gårdene har fortsatt båsfjøs der kyrne er fastbundet. Om sommeren får kyrne komme på beite, eller i hvert fall i en luftegård i minimum åtte uker. Oksene er det imidlertid lovlig å holde inne hele livet.

Hvordan har griser det som gårdsdyr i Norge?

De aller fleste griser i Norge lever hele livet innendørs i betongbinger. Norske purker føder i gjennomsnitt mer enn to ganger i året. For purka er det en stor belastning å stadig bære fram så mange grisunger, spesielt siden de ikke får nok fôr til å spise seg mette. Dårlig beinhelse, liggesår og magesår er utbredt.

Purkene er avlet for å føde flere grisunger enn de greier å ta vare på. Det er også vanlig at det settes inn grisunger fra andre purker i en binge om ei purke får litt færre grisunger enn de andre. Grisene holdes i binger der det er lite plass og nakent levemiljø. En norsk slaktegris vokser gjennomsnittlig over 1 kilo daglig. Slaktegrisene sendes til slakt når de er mellom fire og seks måneder gamle.

Les mer om griser og deres behov her.

Hva spiser gårdsdyrene?

Selv om dyrenes aktivitetsbehov kan dekkes på beite, holdes de likevel i stor grad innendørs og fôres med mye kraftfôr. Hoveddelen av norskprodusert korn brukes til kraftfôr. Dessuten er norsk kjøttproduksjon også helt avhengig av fôrimport. Gris, høns, kylling og kalkun fôres vanligvis kun opp på kraftfôr. I melkeproduksjonen utgjør kraftfôr over 40 % av kyrnes fôrinntak. De får under 10 % av fôret fra beite.

Les også: Norge – verdens beste dyrevelferd?

Store penger i kjøttindustrien

Det brukes store summer årlig på kjøttreklame, slik at du skal kjøpe mer kjøtt. Antallet gårdsdyr har økt betydelig, parallelt med nordmenns økende kjøttforbruk. Jo flere landbruksdyr, jo mer intensiv blir driften. Mens det i 2019 ble slaktet drøyt 70 millioner fjørfe, var tilsvarende tall for gris drøyt 1,6 millioner og for storfe drøyt 300.000. Flesteparten av dyrene holdes i Trøndelag, Rogaland og Innlandet.

Villedende markedsføring om gårdsdyr

I reklamekampanjer for norsk mat er det ofte bilder av norsk natur og hyggelige familiebruk. Virkeligheten inne i fjøsene vises sjelden. For dyrene spiller det liten rolle om gården er familiedrevet og det er fin natur rundt gården, hvis driftsformen er utdatert eller de har for liten plass i fjøset og de aldri får komme ut.

Les også: Bruk og kast i husdyrproduksjon

Enkelte varemerker bruker omtale av dyrevelferd eller flotte naturbilder i markedsføringen sin, selv om merket kun følger minimumskravene. Som forbruker kan det være vanskelig å orientere seg. Dyrevernalliansen har derfor laget en forbrukerguide for kjøtt, egg og meierivarer, som gir oversikt over forskjellene i dyrevelferdsnivå.

Se etter Dyrevernmerket i matbutikken

For bonden innebærer bedring av dyrevelferden for gårdsdyrene gjerne merkostnader. Disse kostnadene dekkes normalt ikke i kjøpsavtalene de har med matbransjen. Bønder som ønsker å produsere ut over minstestandarden for dyrevelferd har dermed gjerne svært begrensede muligheter.

Merkeordninger kan bidra til at bonden får dekket merkostnadene de har med å gi dyrene betydelig bedre velferd. Et matmerke kan dokumentere at gården har høyere standard. Dyrevernalliansen har derfor etablert Dyrevernmerket, som er en sertifisert merkeordning der dyrene alltid har bedre plass, sunnere kropp og mer aktivitet.

God dyrevelferd bør lønne seg for bonden. Dyrevernalliansen arbeider for å snu norsk landbruk i mer dyrevennlig retning. Kjøttforbruket må ned, og forbrukerne må få mulighet til å velge mat fra landbruksdyr med bedre dyrevelferd.

Har du lastet ned appen Dyrevennlig?

Kilder:

• Dyrevernalliansen, Fakta om kjøttproduksjon og kjøttkonsum, Notat, 2020.
• Dyrevernalliansen, Dyrevelferd i norsk svineproduksjon – problemer og anbefalte tiltak, Rapport, 2017.
• Dyrevernalliansen, Verdens beste dyrevelferd? En sammenligning av dyrevelferden i Norge og andre land, Rapport, 2019.
• Lov 19. juni 2009 nr 97 om dyrevelferd (dyrevelferdsloven).
• Statistisk sentralbyrå, «Fakta om jordbruk», URL: ssb.no, besøkt 16. juli 2020, udatert.

Grisen trenger mer plass – krev handling NÅ!